Graverende greier

markiasfalt

En kvist kanskje. Eller en mark.

Jeg skjønner det ikke. Hver mandag virker det jo å være sånn en innmari god idé.

Ja, Vera.

For et fint forslag!

Det vil vi også.

Kjempegreier.

Det gjør vi. Førstkommende søndag. Kanskje vil du lage noe du kan legge på graven?

Og det vil jeg. Som alltid. Men så kommer søndagen, og da blir ikke gravferden noe av, som det aldri blir, fordi det alltid kommer noe i veien.

En kvist, kanskje. Eller en mark.

Neste søndag, Vera.

Jeg liker ikke neste søndager. Og i hvert fall ikke førstkommende søndager. Jeg liker denne søndagen – men levner omgivelsene mine liten tvil om at jeg hadde likt denne søndagen enda høyere om det ikke hadde lagt seg noe i veien.

Hvorfor er det bare på søndager det legger seg noe i veien?

Problemet, skal det vise seg, er ikke bare det, visst nok, at det bare er på søndagene det kommer noe i veien. Det kommer visst noe i veien de andre dagene også. Og når søndagen da endelig ankommer har det hopet seg opp så mye på denne veien, at hviledagen må avsettes til veiarbeid.

Bestefar må bare vente, Vera. Det får bli neste søndag. Da skal vi få det til.

Når alt er gjort.

(kanskje vil du lage en ting som kan legges på graven?)

Men alt blir ikke gjort. Det er fint lite som blir gjort. Vi får det bare ikke unna. Det blir bare værende.

På veien.

Og nå har jeg snart en pose full av ting som bestefar skal få.

Viktig å hvile óg, sier pappa til mamma. På dag sju er du en hellig ku, sier mamma til pappa.

Og så velter de seg på sofaen med en vaffel i hånda.

 

God søndag, og lykke til med veiarbeidet !

 


Del om du vil! Og registrer deg gjerne her på bloggen eller trykk liker øverst på facebooksiden min for lettere å følge med på nye innlegg.

Hilsen Vera på tre, snart fire, år.

Blogglisten hits

Bok – Til de Voksne

bildetekst

Verdens viktigste jobb, selvfølgelig.

Kjære du fine, snille voksne som følger med på bloggen min. I tiden fremover kommer jeg til å jobbe litt ekstra med boka mi, og derfor vil nok hyppigheten på postinger her inne reduseres litt. Ting tar tid, og jeg har jo ikke akkurat all verdens av det til rådighet heller, tid altså, i denne evige tidsklemma mellom barnehage, turn, pinnesanking og leggetid.

Jeg håper likevel du vil følge med videre, og i mellomtiden kanskje også tipse slekta di om denne siden. Om du aldri hadde tenkt du skulle følge en blogg – så er dette bloggen å følge. Jeg hadde nemlig aldri trodd jeg skulle skrive en blogg, heller.

Handlingen i boka vil bygges over tema og tekster som jeg poster her inne, og da blir det avgjørende hvilke innlegg du liker, og hva som blir mest lest og diskutert, for eksempel. Jeg ser at tekstene mine blir både snakket om og delt, av mange foreldre, men spesielt også på nettsider drevet av voksne som jobber med barn. Det er jo ikke noe annet enn tipp, topp og rumpa opp!

Boka vil være fra meg til alle dere voksne. Til mammaer, pappaer, bestemødre og farfarer -og ikke minst til alle dere som er så glad i oss barn at dere rett og slett har gått til det drastiske skritt å ha oss som jobb  Verdens viktigste jobb, selvfølgelig!

«Alt dette tatt i betrakning er det mye som peker mot at bestefar faktisk var en fisk. En gravlaks, kanskje, før han ble en gravstein.  Helt klart, Vera. En teori hugget i stein, sier pappa. Så ler han, slik bare farmor og han kan. Høyt, men likevel brummete på et vis. Hauo- Hauo. Som en nisse, nesten.»     

( Fra «Det er mange måter å bli steinet på», arb. tittel, 2016 )

Håper på mange innspill fra dere underveis i arbeidet med denne boka.

God påske, folkens. Fjell eller ikke – masse tid til lek og morro😀

Klem fra meg, Vera på tre, snart fire, år.

Les også: Den Enøyde Påskesheriffkyllingbanditten!

Del om du vil.. Og registrer deg gjerne her på bloggen eller trykk liker øverst på facebooksiden min for lettere å følge med på nye innlegg.Blogglisten hits

Den Enøyde Påskesheriffkyllingbanditten!

chicken-648668_1920.jpg

Ahhh,  jeg elsker barnehagen…

Jeg er mamma og Tiril er lillesøster. Akkurat som vi pleier. Sebastian kjører toget, Trym er politimester og Adrian leker prinsesse. Akkurat som de pleier. Ting er som de skal, nå. Ja, ting er som de pleier.

Men så er de ikke helt det, heller. Det er ennå litt bedre. For om litt kommer mamma. Og da er det påske!

Foreløpig er det jo bare vi som vet det.

Hva som ligger i sekken min.

Pakket i papir og teipet godt igjen. Med fjær og farger. Med nebb og klør. Gult, med litt karse til hår, faktisk, selv om akkurat det ikke helt var meningen…

Og lim.

Masse lim!

Over alt og rundt omkring!

Som om jeg hadde hatt en limfest, nesten!

Dessuten er det jo alle fjærne. Opp og ned og bak og frem.

Perfekt plassert.

Akkurat som øynene.

Ett øye er jo der foran. Sånn nesten i alle fall. Med lim og støv og rusk og rask. Oi, det var fint, kommer mamma til å si. Det er jeg sikker på. Dette har du jo laget helt selv, Vera, det kan jeg se!

Og det vil hun ha rett i. Jeg, meg og bare meg i et sabla rot av lim og tøy og egg og fjær.

Ahhh..  jeg elsker barnehagen.

Og jeg elsker å gjøre ting selv!

Hvem andre enn meg kunne vel vite sånn AKKURAT hvor de øynene skulle være? At de skulle være prikk på siden og bak frem? Ja, det éne øyet da i hvert fall. Det andre forsvant litt. Ble borte i festen, kan du si.

Noe som selvfølgelig var bra.

For hvordan skulle jeg ellers komme på å lage meg en enøydpåskesheriffkyllingbandit?

Ha! Perfekt ble den!

Helt sikkert, absolutt, og akkurat en slik påskepynt mamma og pappa ønsker seg.


Del om du vil.. Og registrer deg gjerne her på bloggen eller trykk liker øverst på facebooksiden min for lettere å følge med på nye innlegg.

Hilsen Vera på tre, snart fire, år 

Blogglisten hits

Veras Univers i Foreldre & Barn

Foreldreogbarn.JPG

Som noen allerede har fått med seg er jeg så heldig å ha fått meg min egen lille spalte i Norges største foreldremagasin. I marsutgaven (som kom for noen dager siden) skriver jeg om pappa som har litt problemer med  soverutinene sine…

Håper du får lest!

– Vera

Kanskje vil du lese disse om soving også?

Blogglisten hits

– Bare èn ting!? Vær så snill?

lekestativ3

Jeg bare spør, jeg, siden jeg har så lyst -til å ta med! Nei, Vera. Det vil nok ikke barnehagen. I barnehagen har man egne leker, sier pappa. Men så kan han si ja også, så prinsippfast som han er. Okei da, Vera, sier han. Èn liten ting. En liten bamse, da Vera. Og så kommer han med en haug av advarsler og regler, akkurat som at jeg skulle bry meg med det; Men da må du la hvem som helst leke med den, Vera. Dele på! Og kommer den bort, så er det bare sånn det er, Vera. Sånt skjer, når man har med noe i barnehagen. Og så blir han ofte litt stille en stund, pappa, før han klør seg i hodet sier: Eller forresten, Vera. Glem det med å dele på. Du må ha den i sekken hele tiden, sånn som Karsten og Petra.

Ja da, sier jeg. Selvfølgelig, pappa! Og så er vi begge fornøyde selv om alle i hele verden vet at den tingen aldri kommer til å bli liggende i sekken min. Den vil være klint inntil meg, for absolutt og alltid – hele dagen gjennom. Garantert. Og at jeg liksom ikke skal gråte om den tingen kommer bort? At jeg ikke skal bli lei meg om enhjørningen min ikke blir med meg hjem igjen?

Jeg tror du er morsom jeg, pappa.

«Tenk om alle skulle hatt med seg en ting hver, Vera. Det hadde bare blitt styr!» Ja, det har jeg prøvd å tenke på, flere ganger, men så klarer jeg det ikke heller, fordi jeg aldri har sett det. Men likevel så skjønner jeg det at det ville blitt leven. Selv om jeg bare er tre, snart fire år så skjønner jeg det. Jeg vet til og med at det finnes veldig mange andre motargument også. Dere voksne er jo så gode på å finne argumenter.

Og kanskje er det derfor jeg ikke har så mye å stille opp med.

Jeg har nemlig bare ett, jeg.

Ett argument.

Og det kunne jeg beskrevet med mange bokstaver, men så får det vel kanskje holde med noen få. For det er bare det, at når jeg er borte fra mamma, borte fra pappa, og borte fra lillesøster – i så mange timer om gangen – så hender det jeg blir litt usikker inni meg. Og om jeg da får ta med meg en ting.. bare én liten ting?.. Ja, så føler jeg meg tryggere.

Så der har du det. Mitt stusselige, lille argument:

Jeg føler meg tryggere.

Er det følelsene mine som er feil?

Jeg bare spør – fordi jeg lurer 

Klem Vera.

// Kan jeg, eller kan jeg ikke, ta med meg noe i barnehagen? Hva mener dere som jobber i barnehagen? Hva tenker dere foreldre?


Del om du vil.. Og registrer deg gjerne her på bloggen eller trykk liker øverst på facebooksiden min for lettere å følge med på nye innlegg.

Hilsen Vera på tre, snart fire, år 

Blogglisten hits

Følger DU siden min?

bilde-1

I så fall er du en av snart tusen stykker som i løpet av den siste tiden har trykt «liker» på siden. Det er så bra! Og det beste er at du virker dedikert, at du kanskje ikke er av de som kaster om deg med «likes» i hytt  og… gevær (ikke at det gjør noe det heller..), men at du faktisk leser og setter pris på det jeg skriver; noe som selvfølgelig betyr mye for meg!

En del av dere har også registrert seg på selve bloggen her for å kunne motta nye innlegg rett på e-post, eller for å kunne kommentere under postene. Det er helt strålende, for jo flere som gjøre det, jo mindre trenger jeg å pushe tekstene på steder som facebook, for eksempel. Det er jo mye jobb dette, og tar selvfølgelig masser av tid, så jeg vil jo at flest mulig skal lese det jeg skriver. Og selv om pappa mener jeg bør rette konsentrasjonen min mot mer nyttige ting som å spise opp maten min eller rydde opp lekene mine, så akter jeg heller å fortsette med å fortelle dere voksne en ting eller to om livet…

Så håper jeg du setter pris på mine betraktninger, og kanskje bringer det glade (og av og til ganske triste) budskapet videre ut i den store voksen-verdenen. Jeg har fått en del private meldninger som tilsier at noen av tekstene treffer ganske hardt… Det kan man jo også se i kommentarfeltet her på bloggen. Sterk lesning.. men uhyre viktig at dere deler. Takk!

En annen ting..

Som du kan se av statistikken  er antallet som har vært inne å lest her på bloggen snart oppe i 160 000… 160 000 gærninger! Og det på bare to- tre måneder.. Hva skal man si om sånt..? Kan jo ikke slutte å skrive med det første da

Om det er noe du vil jeg skal skrive om – kanskje noe du som en forvillet voksen stusser litt over og derfor trenger en sylskarp betraktning fra en tre, snart fire år gammel jente – så er det bare å komme med det; I kommentarfeltet, i en privat melding på facebook, eller gjennom mailadressen til pappa som står oppført under «Om meg».

Klem fra meg.. Vera på tre, snart fire år

(nå må jo den bursdagen komme snart!).


Registrer deg her på bloggen eller trykk liker øverst på facebooksiden min om du lettere vil følge med på nye innlegg.

Blogglisten hits

SLÅ MEG IKKE I MORGEN

kaia.jpg

#Gjesteinnlegg

SLÅ MEG IKKE I MORGEN

Men i dag, pappa, så kan du bare slå. Én dag til, det klarer jeg. Det vet du at jeg gjør. For deg og for lillesøster. Og du vet at ingen vil oppdage det. At ingen bryr seg om merkene mine, eller lurer på hvorfor jeg alltid er så stille. Så bare gjør det du, pappa. Løft dukka mi i været og bare gjør det. Eller brannbilen. Over ryggen, kanskje, hvor du liker det best, og hvor det helt klart gjør som vondest.

Hver gang jeg tisser på meg blir jeg redd

Idag trodde jeg faktisk at du kanskje ikke ville oppdage det, siden jeg gjemte posen nederst i sekken min. Men så fortalte Bjørg det til deg da du henta meg, at jeg hadde et uhell da vi lekte ute. «Uff da, Vera», sa du. «Idag igjen?»

Og da tenkte jeg, inni meg, at jeg ikke ville hjem. At jeg fra da av og for alltid bare ville være i barnehagen. Hos Bjørg, Tiril, lekene og vennene mine, og de morsomme kyllingene i vinduet. Men så var det ikke bare inni meg jeg tenkte det heller, det var utenpå også, høyt, så høyt at jeg sa det tror jeg, for Bjørg svarte at jeg måtte jo hjem. «Det er da fint å være hjemme», sa hun. «Vi ses jo i morgen. Da er det siste dag før påskeferien.»

Og jeg vet jo det, pappa, at jeg må bli med hjem. Selvfølgelig må jeg det. Hver dag må jeg det. Og jeg vet at det er min feil at ting er som de er. Jeg vet at du elsker meg, pappa, og at jeg ikke gir deg noe valg. Det er min skyld at jeg har vått tøy gjemt nederst i sekken.

Jeg vet det.

Så bare gjør det du. Igjen og igjen. Til jeg blir stille, kanskje, slik du pleier. Gjør det til jeg ikke gråter mer, du. For jeg skal klare det. Èn dag til skal jeg klare det. Men ikke mer, vel, pappa. Ikke mer.

Så slå meg ikke i morgen.

For i morgen, pappa, da vet jeg ikke. Da vet jeg ikke om jeg kan love deg lenger, at jeg vil slutte å gråte. I barnehagen vil de kanskje lure på hvorfor jeg gråter sånn, jeg som til vanlig bare er stille. Og hva skal jeg svare da, pappa? Skal jeg svare slik du har bedt meg, at jeg bare vil hjem? Men jeg vil jo ikke hjem jeg, pappa. Jeg vil aldri mer hjem! Kanskje kommer jeg ikke bare til å gråte heller, forresten. Kanskje kommer jeg til å hyle, lugge, rive, kaste og sparke også. Som sist gang jeg prøvde å fortelle. Bare enda hardere og enda høyere denne gangen. Til mormor, til dama i butikken og til de voksne i barnehagen. Og da kan jeg ikke love deg, pappa, at det er ingen som hører mer. Da kan jeg ikke love deg, at det er ingen som ser.

Så slå meg ikke i morgen.

For gjør du det, så vet jeg ikke lenger. Da vet jeg ikke om jeg vil klare å huske, hvorfor du gjør som du gjør. At du egentlig ikke vil, men at du likevel må fordi jeg tisser sånn på meg, fordi jeg ikke spiser opp maten min, eller bare fordi du er så glad i meg. Jeg har sagt det, pappa, at jeg vet det er min skyld. At alt er min feil. Men i morgen, så kan jeg ikke love deg, at jeg blir stille.

Og det gjør meg redd. Livredd inn til hjerte og tilbake igjen. Hver gang jeg tisser på meg blir jeg redd, pappa. For at politiet skal komme å ta meg. Bort fra deg, mamma, pus og lillesøster. Og det vil jeg ikke, pappa. Det vet du. Jeg vil ikke ødelegge familien min. Dessuten må jeg jo være her for å passe på lillesøster, ikke sant? Så hun spiser opp maten sin og ikke tisser seg ut. Det skal jeg gjøre for deg, pappa. Så slipper du å å løfte dukken over henne. Du elsker jo henne óg. Det vet jeg. Det er jo hennes fortjeneste at jeg ikke hylte i barnehagen i går, og det er på grunn av henne jeg skal være stille i dag.

Men i morgen, pappa, så vet jeg ikke lenger. I morgen kan jeg ikke love deg, at jeg ikke kaster noe i veggen, river noe i fillebiter eller bare lugger noen, skikkelig, skikkelig hardt, i håp om at noen skal se. I håp om at noen voksne skal tørre å lure på.

Så slå meg ikke i morgen, pappa.

Vær så snill.

La dukken min ligge i morgen.


Del gjerne..  Og registrer deg her på bloggen eller trykk liker øverst på facebooksiden min for lettere å følge med på nye innlegg.

Hilsen Vera på tre, snart fire, år 

Blogglisten hits

Jeg håper du vil lese

IMG_2691

Senere i dag kommer det et alvorlig innlegg her på bloggen min. Tittelen er «Slå meg ikke i morgen». Jeg vet det er lettest for dere voksne å stikke hodet i sanden, kanskje for å slippe å være til bry, eller med frykt for å ta feil, men jeg håper jo at dere vil lese og kanskje hjelpe meg med å få det mørke temaet opp og fram i lyset. For dette må jo snakkes om. Det må ALLTID snakkes om! Ja, om det virkelig er sånn at vi barn skal beskyttes mer enn dere voksne da…

 Blogglisten hits

10 ting jeg lurer på

hodet

  1. Hvordan jeg holder hodet kaldt når jeg må ha lue på

  2. ..eller hvordan man spiser mat etter å ha mista hodet

  3. Hvorfor voksne kan hoppe i dusjen når jeg ikke får lov

  4. Hva som skjer med trehjulingen min når jeg blir fire

  5. Hvorfor mamma sier huden er lagd av appelsin

  6. Hvordan Tornerose kan sove på en fjert

  7. Hvilket øye som ser … ?

  8. Hva som er i veien … ?

  9. Hvorfor jeg ikke finner bursdagen min når den er like rundt hjørne (og jeg har lett, for å si det sånn!)

    Og til slutt:

  10.  Hvorfor mamma svarer at hun ikke har 10… når det pappa spør om er 6.


    Del med vennene dine om du vil ♥ Og registrer deg gjerne her på bloggen eller trykk liker øverst på facebooksiden min for å lettere følge med på nye innlegg.. -Hilsen Vera på tre, snart fire, år!

Blogglisten hits

La meg være prinsesse!

reise

Kan jeg ikke bare få være litt jentete?

Jeg liker å gå i kjole. Ikke bare litt, men veldig. Helst vil jeg ta på meg den fineste kjolen min med det samme jeg våkner, for så å la den bli med meg på alle mine merkelige gjøremål gjennom hele dagen. Jeg føler meg nemlig så fin i den kjolen! Ja, ikke bare fin heller, men også litt tryggere. Som om jeg skulle tørre mer, på en måte, nesten som at jeg føler meg tøffere og sterkere når jeg har den på meg.

Akkurat det vet jeg ikke om du voksne skjønner helt. Ja, at jeg føler meg tøff og sterk når jeg har den på meg. For det er jo en prinsessekjole, rosa og lilla, med pynt både i halsen og rundt magen. Da er det kanskje ikke så rart heller, at det du helst vil kalle meg, er søt. Og jeg kan være søt jeg, det er greit det, så lenge jeg likevel kan få klatre i trær, hoppe i sølepytter, leke pippi, se på Brannmann Sam eller spille fotball. For jeg vil ikke du skal tro, at jeg er dårlig i fotball!

Da den fineste kjolen min var helt ny ga pappa meg lov til å ha den på meg i barnehagen -men bare én dag- og det om jeg lovte å ta den av selv, når vi skulle ut for å leke. Og jeg, som til vanlig kan være litt usikker i barnehagen, har aldri følt meg tøffere enn da. Som en ekte prinsesse følte jeg meg; Sterk, trygg, og glad.

Hvem er denne søte jenta? spurte de voksne. Snehvit? eller Askepott, kanskje? Hemmelig, svarte jeg. Selv om jeg inni meg visste godt, at jeg bare var meg selv.

Theon hadde også på seg sine fineste klær den dagen. En ny bukse og en lilla genser. Så tøff du er, sa de voksne. Da begynte jeg å lure på om jeg kanskje ikke visste, hva tøff egentlig betyr. For hvorfor var jeg søt, når Theon var tøff? Vi hadde jo begge bare på oss våre fineste klær!

Siden har jeg lært at jeg må bruke bukse for å være tøff. Dessuten har jeg skjønt at dere voksne liker når jenter kler seg som gutter. Jeg har i alle fall ikke brukt kjole i barnehagen siden den gang. Og det er absolutt ikke på grunn av meg, men fordi at da jeg ble henta den dagen, så fikk pappa beskjed av de voksne om at det var greiest om jeg tok på meg bukse i morgen. Sånn som Theon. Ja, så det skulle bli litt enklere, visst nok. For de voksne.

Så nå løper jeg inn på rommet mitt, hver eneste dag, med det samme jeg kommer hjem. Der inne skifter jeg til en av mine fineste kjoler. Jeg har noen å velge mellom. For tiden liker jeg best den røde fra farmor fra torget i Tyrkia eller den rosa jeg arvet fra kusina mi. For jeg elsker kjoler, jeg. Virkelig. Og kjolene elsker meg.

Jeg skjønner forresten at dere voksne har behov for å vite hvilken prinsesse jeg er. Hvem jeg liker best, sikkert, eller hvem jeg ønsker å etterligne. Og det er greit det. Så lenge jeg får gå med kjole kan du få kalle meg hva du vil. Elsa, Anna, Snehvit, Tornerose eller Askepott. Jeg blir med. For jeg vet jo med meg selv at det er jeg som er inni den kjolen. Ei snål lita jente, bare, som føler seg tryggest i jentete klær. Den prinsessa som du ser, det er meg det. Vera på tre, snart fire år, og ingen andre.

Kan jeg ikke bare få være litt jente..?

Når jeg blir voksen skal jeg forresten bli Pippi. Selvfølgelig skal jeg det. For tøffe, sterke Pippi, hun bruker jo kjole.. hun også.


Del med vennene dine om du vil ♥ Og registrer deg gjerne her på bloggen eller trykk liker øverst på facebooksiden min.

Blogglisten hits