Zakopane

katt i vask

For det som er da, er at jeg tenker, at om jeg bare ikke sier det, så skulle hun vel heller ikke bry seg med, at jeg grabber til meg den fluoreska, fortere enn svint.

Det er vind og vått. Publikum har gått og Bardal står på topp. «Ta hånda i været å rop Zakopane, Vera. Når du hopper, gaul Zakopane!». Og jeg hopper jeg, hver kveld, med tannbørsta i været og trusa på knærne. Ned fra krakken og til bunnen av bakken.

«Over k-punkt, igjen», gliser pappa. «Som Anders Bardal i farta.»

Mamma er ikke fan. Hun er redd jeg skal slå pannebrasken i vasken og få vannhodet, eller denge hode i flisene og få flis. Men merkelig er det, for selv elsker hun å hoppe.  «Nå hopper jeg i dusjen» sier hun, hver eneste morgen. Og akkurat det er en voksenting, har jeg skjønt. Av og til drister jeg meg til å hoppe selv også, men da kommer det umidelbart trusler om både forkortet lesetid og tap av godteri.

Det er livsfarlig, får jeg høre…

…så det er det bare voksne som kan gjøre.

Men ned fra krakken hopper jeg, hver kveld, mellom tannpuss og fluortablett. I går fulgte jeg riktig nok ikke ordentlig med fordi jeg ble distrahert av en q-tip og litt tannkrem nedi i vasken, og det var absolutt ikke lurt å miste konsentrasjonen sånn, for før jeg visste ordet av det hadde pappa tatt av lokket på den fluoreska. Da skal jeg ærlig innrømme at det ble full klikk. Jeg tilta nå sånn inni granskauen. Med rette, selvfølgelig, for pappa vet utmerket godt at jeg kan ta av det lokket selv.

Men så kan jeg jo ikke å ta av det lokket selv.

Det er jo plent umulig.

Og det må jeg få poengtere, at poenget med det, er vanskelig å forstå. Et fluorglass har jo både uan- og verdenshistorisk sett aldri stått innafor rekkevidden til en kleptisk barnelabb som min. Mamma eller pappa må alltid gi det til meg. De første gangene, da den fluor´n var noe splitter nytt i livet mitt, da jeg ennå trodde at det var noe så utopisk som et godteridrops etter tannpuss – jada, dumme meg – så var det helt greit, det. Da kunne jeg ikke brydd meg mindre. Men nå når jeg har gjennomskua formålet med den tabletten, så mener jeg i det minste at det kanskje burde kunne være mulig, å få den eska plassert, slik at jeg kan nå den selv.

Og nissen må høre mine bønder for i dag er det det som skjer.

I det dagens tannpuss er ferdig ber mamma meg gå ned fra krakken (ingen Zakopane…). Samtidig tar hun ned fluoreska fra hylla. Men jeg føler meg ikke ferdig med pussinga. Jeg tenker det kan være en all right idé å putte litt tannkrem både her og der, for eksempel på speilet, på krana, og på børstene til mamma og pappa også, så de slipper å gjøre det selv. Men den tannkremtankerekken er ikke mamma enig i. Hun drar tuben ut av fingrene mine mens hun sier noe greier i passelig stor fart. Og selv om jeg inngående forklarer henne at jeg hjelper til bare fordi jeg vil hjelpe til, så er det akkurat som hun ikke hører meg. Bom stille, er hun. Ingen kommentar har hun til den saken. Hun snur seg bare rundt for å henge opp vaskemaskina. Men å vende seg bort skulle hun ikke gjort. For det som er da, er at jeg tenker, at om jeg bare ikke sier det, så skulle hun vel heller ikke bry seg med, at jeg grabber til meg den fluoreska, fortere enn svint.

Bare for å se på, selvsagt.

Lokket viser seg raskt å ikke være ordentlig på. Behørig benytter jeg derfor anledningen til å hyve i meg det som er å oppdrive av fluer i den eska. I følge skremselspropagandaen til pappa kan jeg nå forvente meg å bli fullstendig bedøvd, falle om, deise hue i flisene, bli henta av sykehuset og tilbringe natta i sykebilen. I beste fall. I verste fall vil jeg bli en stein. Sånn som bestefar. Tilbringe dagene, og sikkert natta også, sammen med de andre bestefarsteinene på det jordet.

Men så skjer ikke det. Jeg blir ingen stein. Jeg havner ikke på noe jorde, og ikke blir jeg henta av sykehuset heller.

Mett.

Det er det jeg blir.

Stapp mett.

Og litt smartere kanskje. For nå vet jeg, i det minste, at det var ikke det, men at det må ha vært noe annet, enn fluorene, som gjorde bestefar om til en stein.


/ Legg gjerne igjen en kommentar eller trykk Liker på facebooksiden min, så blir det lettere for deg å følge med på nye innlegg 🙂

 

Bestefar er en stein

bilde

Steiner liker seg i samla flokk, og det skjønner jeg godt.

Røyken kommer med pusten. Det er så avgjort et drag i luften. Med nøtter på bakken og pinner i hånda og vann som blir til is og til vann igjen. Sølepyttene har slutta å søle, nå. Og veden blir grilla i peisen. Mamma veiver puta frem og tilbake under brannvarsleren og pappa gnir en kubbe mot hodet. For hvordan var det med den luka igjen, skulle den være opp eller igjen?

Vinduet må i hvert fall opp så ny luft kan komme seg inn. Om høsten, nemlig, skal alt som er ute, inn. Eplene, trillebåra, hageslangen og bilen for eksempel, som allerede er oppskrapa, fordi pappa skrapa rim og jeg skrapa lakk. Takk, sa pappa, tre ganger mens han dunka hodet i garasjeveggen. Jo da, fine striper, tenkte jeg, og så dunka jeg hodet i veggen jeg óg.

Mamma mener at om bilen bare hadde stått der den burde stått, så hadde ripene vært unngått. Men om bilen skal få plass må garasjen ryddes.

Pappa og jeg setter oss på saken.

Men så rydder vi ikke bort, som vi burde. Ikke rydder vi unna heller. Vi rydder frem, så mye rask at vi må nok rydde på nytt, sier pappa, enda en gang, til neste år kanskje, til våren muligens, eller kanskje bare vente til sommeren.

Så får ikke bilen plass likevel, da. Ikke denne vinteren heller. Med rim på ruta og riper i lakken blir den stående utenfor, i lukta av brune blad og brent ved, og det blir ikke varmere med det første sier mamma, så da skal ikke garasjen ryddes til våren likevel, men til uka. Senest.

«Knapt med tid» sier pappa. Så lener han rompa si ned mot stubben ved postkassa akkurat i det farmor kommer i bilen sin trillende i ganske sakte fart mens hun sveiver ned vinduet i ganske sakte fart det óg, og sier:

«Knepp igjen jakka di, bane mitt, du frys jo ihjæl.»

«Jeg fryser ikke», fnyser pappa.

«Feit og sta som far din», sier farmor. Og så gråter hun min gode gud mens hun tørker snørr med et tørkle fra lomma.

Så knepper han igjen, likevel, da, pappa.

Farmor er opptatt av knapper. Hun teller på knappene og det har hun gjort siden bestefar ble en stein. Det er derfor hun gråter også. Ikke fordi pappa er sta og feit, men fordi bestefar er død. Han mista hodet, tror jeg. Eller så spiste han for mange fluortabletter. Jeg vet ikke. Det er mange måter å bli steinet på.

Dessuten har de flere navn, steinene. Er de store og står på et jorde heter de bestefar, er de små der jeg skal gå, heter de grus. Det er pappa som sier at steiner kan hete singel også, som tante Sissel heter etter at hun ble alene fordi hun også mista hodet da onkel Tor reiste med dansebåten sammen med en helt ny tante, tante Berit. Men det skjønner jeg ikke, for singel og grus og bestefar er aldri alene. De er alltid sammen. Med tente lys og brune blomster som graves fram på jordet hver julaften, eller strødd utover isen om høsten.

Det er tungt å bære, sier farmor, og det er jeg enig i. Spesielt siden jeg må stappe jakka full. Hadde steinen likt seg alene ville det holdt med én i hver lomme. Men den vil jo ikke være alene. Den vil være sammen.

 Steiner liker seg i samla flokk, og det skjønner jeg godt.

 For det gjør jeg óg.

Blogglisten hits

Når skoa sitter i gjørma

Og da tenker jeg igjen, at det kanskje er nå jeg skal gråte.

Det var ikke vått, egentlig, for veien var brei og skogen lys. Men det kan jo skje, når man går nye veier, at den blir smalere og smalere og enda smalere enn det òg, helt til den absolutt ikke er noe brei og lys lenger, men bare mørk og smal. Mamma kan ikke huske at det har regnet, sier hun, og det sier pappa óg. Men vått er det, og etter en stund sier pappa at her var det vått, og videre at, jo, det må ha regnet i natt. Mamma sier at her går det ikke å trille vogn. Pappa mener at her går det å trille vogn. Men her gikk det ikke å trille vogn, og nå ligger lillesøster og sover i en stor runding av gjørme. Du skulle hatt støvler, Vera, sier mamma, ikke til meg, men til pappa. Ja, du skulle hatt støvler, Vera, sier pappa, ikke til mamma, men til meg. Og så begynner han å synge, som får å glemme at veien har blitt til sti og at tørt har blitt til vått. Eller bare for å irritere mamma.

«Du skulle hatt støvler for stien er våt  / og bjelka som strekker over bekken / er ustø og skjør som en barkebåt  / med kjølen i barkesprekken.» Det er Skogsmusa som styrer barkeskuta, Vera. «Skogsmusa styrer med nebb og med klør / det er skogsmusa som er barkens sjåfør.»

Pappa synger mens han løper nå, over og rundt og på siden av gjørma. Bort til lysningen bare, roper han, for å se at det er tørrere der. Men det er ikke tørrere der. Og da tenker jeg at nå er det rett og slett bare vått, over alt og på siden og under og over, og at det er sånn den har blitt nå, skogsturen. Forvandlet fra tørr til våt.

På tide å løpe, tenker jeg. På tide å løpe så fort de rosa skoene mine klarer. Og så gjør jeg det, mens jeg ser opp og bort og opp igjen, bare for å snuble i en rotfylling så jeg får brune knær og våte klær og, jøss, der er det en blåbær!

På tide å gråte, tenker jeg. Men så gjør jeg ikke det, kanskje på grunn av blåbæra. Jeg gjør heller som pappa. Jeg begynner å synge: «Jeg skulle hatt støvel fra topp til tå / en støvel med sekk og lue på.»

Og mens mamma roper at jeg blir våt og at hun er våt og at dekkene på vogna er møkkete, så roper pappa at det er vått der han er óg, men at det muligens er tørrere enda lenger bort, ved en ny lysning han kan skimte, ganske så sikkert, litt borti høgget. Og da tenker jeg igjen, at det kanskje er nå jeg skal gråte. At det så absolutt hadde passet seg å gråte nå. Men så gjør jeg ikke det, ikke denne gangen heller. For det jeg gjør, er å reise meg opp og legge på sprang, over gjørme og sand og mose og vann, for å se om det kan stemme, det pappa sa, at han virkelig har sett et tørrlagt land.

«Løp rundt gjørma!» gauler begge to. «Du ødelegger dine rosa sko!» 

Og jaggu så skal de gamle få rett, for rett etter stuper jeg over en bekk, og lander med beina så skoa blir full, av dritt og av lort fra et gjørmehull.

 Og da tenker jeg at nå, så skulle det vel passe seg

og gråte.

Og så gjør jeg det. 

Fra buken og opp.


/ Legg gjerne igjen en kommentar eller trykk Liker på facebooksiden min, så blir det lettere for deg å følge med på nye innlegg 🙂

Aloe Vera

Jeg skulle hete Aloe. Som i planten, for så vidt, men mest fuktighetskremen. Det var masterplanen. Men så ble jeg ikke blå, da. Jeg ble rosa. Og navnet ble Vera. Vera Vassbotn. Tre år og likevel oppkalt etter den tørre ryggen til pappa.

Jeg bor på Nesodden sammen med mamma, pappa og Nils, katten min. Og lillesøster da, som spiser skjelett og tarmer. Huset vårt har mange store vindu. Når natten blir banket ned kan jeg derfor se månen selv om jeg er inne. Den lyser opp stua vår når gardinene er på siden og det ellers er knuskmørkt i rommet. Ved siden av tv-en kan jeg se gjennom et annet vindu og forbi kongler og trær og helt inn til Oslo bystyret. Den knøttlille hoppbakken ligger øverst, mens sjøen foran kan ha flere farger. Nå er den svart som natta. Kun én liten stripe med lys kan jeg se, slått ned i havet av månemannen, helt sikkert, for å hjelpe båten frem, så alle fra Odden kan komme seg hjem. Til krangling og oppvask. Til kveld. Eller til ingen andre enn seg selv.

sparkesykkel1

Høstmorgen

Ja. Idag er det hustre.

Under pleddet er det varmt og tidlig. Jeg er trøtt og det er stille. Bare jeg og Ipad-en med knust skjerm og smokk selv om jeg snart er fire og får skår i fingern. Kakao hadde vært godt. Med krem og lilla sugerør. Eller blått.

         Ja, i dag elsker jeg blått.

Ute er det kaldt, grått og vått. Små dråper drypper fra karmen over vinduet med dugg. Det kan jeg se, for det har blitt lysere nå. Pappa kommer luskende opp trappa, eller er det katta? nei, det er pappa. Sitter du her du da, sier han, selv om jeg har gjemt meg med hodet nedi puta. Jeg svarer ikke, for det kan jo være han ikke har sett meg, at han bare later som at han har det, for å lure meg, men jeg er ikke lettlurt, så det er best jeg venter litt, for å se om han spør igjen. Men han spør ikke igjen, han bare slenger seg ned ved siden av meg og han er vel for trøtt, tenker jeg, han også, og så tar jeg hodet mitt opp fra puta, uten å si noe, bare later som at jeg ikke hørte han, og som at jeg heller ikke gjemte meg, men at jeg bare satt sånn likevel, av andre årsaker, av naturlige årsaker kanskje, som vondt i nakken eller i bekkenet fordi jeg om mulig har en lillesøster i magen jeg også.

 Pappa reiser seg opp igjen, i ganske sakte tempo vil jeg si, kanskje har han løsningen han også, for da går det ikke fort, men likevel, han kommer seg opp og fram, til kjøkkenet, til maskina som bråker, og tilbake igjen.

         Så sitter vi bare sånn, pappa og jeg.

 Plutselig trekker han ekstra mye luft inn og nedover mot magen sin så den blåser seg opp som en ballong og sier: I dag er det «hustre», Vera. Hva er «hustre» sier jeg. Det er høst, sier pappa, og så drikker han endelig de to slurkene av kaffen sin. En liten først, så en litt større. Og da er det tomt allerede.

Så setter han seg opp, fra nesten liggende til nesten sittende, strekker den rare voksenhalsen sin i været, ikke som en giraff, men som en skilpadde, og ser ut av vinduet mens han sier:

         Ja. Idag er det hustre.

 Så tar han igjen etter den bitte lille kaffekoppen sin og slurker i vei som om den likevel ikke skulle være tom, men det er den, og så sier han ennå en ting, nemlig «typisk høst», og jeg tenker, okei, og så sier jeg, med lysende øyne og hendene mine plutselig rett til værs,

 at i dag vil jeg

 på stranda.

HøstTekst

Pinner

For det er jo ikke mulig å tenke rasjonelt i et knekt øyeblikk.

Ser man det. Der ligger det en. Rett der borte. Perfekt er den, til det bruk jeg nå skal bruke den til. Fiskestang, kanskje. Eller en bue, til en pil og bue. Den har jo en liten bøy. Men ikke stor nok, muligens. Den må bøyes litt til. Bare litt.

         Sånn.

         Nei, sånn.

Nei, steike. Knekt. Én pinne som har blitt til to. En tidligere langstrakt fiskestang, perfekt i både form og fasong, som nå har halvvert seg, men samtidig formert seg.

         Bra?

Tja. For så vidt. En overraskende, men likevel gledelig hendelse. På sett eller vis har jeg nå anskaffet meg pil OG en bue, eller en fisk OG en stang. Rimelig positivt, i så måte.

Men på en annen måte, som da ikke er i så måte, men mer som på en så som så måte, så er jo dette bare umåtelig dumt og vil rett som det er føre til en total og endelig kortslutning med full klikk og hyling og vræling over tapt barndom og en todelt pinne. På den måten, nemlig, på den andre måten, på den eneste måten som har røtter i virkeligheten, så snakker vi om en absolutt og fullstendig tilt.

            For det er jo ikke mulig, å tenke rasjonelt, i et knekt øyeblikk.

Bak meg har pappa satt opp farta. Som en kalv i halv galopp løper han ropende «Vera!Vera!» mot meg som om jeg ikke kan mitt eget navn, bare fordi den todelte pinnen jeg har i hånda lå på andre siden av veien sikkert, og at det plutselig og nettopp kom rallende en bil sånn ganske så rett etter at jeg hadde kryssa over.

Og da vet jeg, at situasjonen nå er sånn, at jeg innen særdeles kort tid kan forvente meg en pappa med et godt tak i armen min, eller rundt hele skulderpartiet kanskje, klar for å raute et improvisert vers, men med noen kjente strofer, om hvor farlig livet på denne klodeballen kan være. Refrenget vil handle om hvor lite voksen jeg er og avslutningsvis vil han gnåle fra seg det evinnelige og tilbakevendende spørsmålet om det virkelig er sånn at jeg bare er ett år gammel.

         Pappa er ikke god på alder.

Dessuten er tiraden meningløs. For jeg er ikke der. Ikke på første rad, ikke på andre rad og i hvert fall ikke på tiraden. Jeg sitter på bakerste rad, jeg. På bunnlinja. Og hvem kan vel kjefte på en bunnløs 3-åring? Hvem kan vel tvinge frem tårer på en tårebelagt prinsesse? Nei, pokka nødt er han nå, til å omsorgsfullt løfte meg opp i armene sine for å trøste meg, lenge og vel, over det tragiske, nye inntruffne:

         En knekt pinne i en forgylt barnehånd.

PinnerTekst

Første dag i barnehagen

For bare de som ropte, så hun, og jeg ropte ingenting, for jeg hadde ingenting jeg skulle rope. 

Før dagen i dag hadde jeg allerede vært i barnehagen to dager på innveiing sammen med pappa den ene og mamma den andre. På slutten av andre gikk mamma på butikken, uten meg, og jeg var livredd inn til margen og tilbake. Men det gikk, sånn akkurat gikk det tror jeg, så vidt det var, men det var ikke langt unna heller, at jeg brøt sammen, fullstendig og for alltid.

Hele tiden satt jeg på fanget til hun nye voksne. Og da mener jeg hele tiden. På mandag kan Vera være her uten dere, sa hun, da mamma kom tilbake fra butikken. Og jeg tenkte, ok, og så tenkte jeg, hva, og så stivnet jeg til før jeg tenkte ok igjen, mens jeg sa til meg selv at jeg skal vel klare å sitte sånn på fanget på mandag også. Men jeg sa det ikke høyt, og ikke lavt engang, kun inni meg bare, under huden, og på en ikke overbevisende måte. Og så tenkte jeg, at jeg håper det er lenge til mandag.

Men det var ikke lenge til mandag.

Vi gikk til barnehagen, pappa og jeg. Pappa sang «til Kristiansund, foruten grunn». Jeg sang ikke. Men jeg sitret. Beina mine sitret. Helt fra den dagen jeg tok de i bruk har de gjort en grei jobb med å holde meg både stående og gående. Men ikke nå, ikke på vei til dit vi skulle, som i følge brekingen til pappa var Kristiansund, men det var ikke Kristiansund, det var barnehagen. Første dag i barnehagen. Og fordervende spent var jeg. Så spent at jeg nesten mistet motet. Men jeg mistet det aldri, jeg tviholdt, på motet og fatningen og tanken om at dette skulle bli en bra dag, en dag med bål og fang og tursekk på ryggen med kald kakao og steiner i lomma. Og tusen nye venner. Med voksne som holdt i barnehender.

Jeg følte meg forberedt, det sto ikke på det. Pappa har pratet om det, mamma har pratet om det og jeg har definitivt pratet om det. Alle lekene, alle barna og de voksne. Trehjulssyklene, matpakka, sandkassa og hele dette vidunderlige lekeuniverset som nå lå for mine røtter. Jeg visste at vi skulle dra til det digre huset for å tegne, synge og klatre i stativet. Jeg visste at noe var i emning, at dagen i dag skulle bli annerledes. Jeg visste til og med at pappa skulle gå etter en liten stund, ikke bare til postkassa eller på butikken, men at han skulle gå på ordentlig, at han skulle dra på jobb. Inni byen. Og at jeg skulle bli igjen. Alene. Alene sammen med de andre.

Jeg visste alt dette. Jeg visste hva som ble sagt. Jeg vet mye rart, jeg. Men hva hjelper det vel å vite, når jeg ikke aner hva det betyr??

Etter første gang mamma leste historien om mannen i månen til meg, så har jeg tenkt mye på det å sitte helt alene for meg selv. Han sitter jo bare der oppe, med hammern i hånda og venter på at dagen skal bli ferdig så han kan slå natten ned. Månemannen er ganske lei seg, har jeg tenkt. For han har ingen rundt seg, bortsett fra stjernene, men de er jo stjerner, og de liker ikke måner, tror jeg. Han har ingen mamma eller pappa, eller bestemor eller bestefar. Hvorfor lurer jeg litt på, kanskje de er blitt steiner alle sammen. Men når mamma leser den historien til meg klarer jeg ikke la være å tenke på at jeg skulle vært der i månen sammen med ham. På besøk i det minste, eller på bursdagen hans i alle fall. Så hadde han ikke behøvd å vært så alene. Da kunne han hatt det varmt inni seg, heller enn kaldt, i hjerte og i blodet sitt. For det er is på månen, det er jeg sikker på. Iskaldt. Og ensomt.

Og det var sånn jeg følte det. I første dag i barnehagen. Som mannen i månen. Langt, langt borte var jeg da pappa plutselig sa ha det og gikk. Langt borte fra meg selv, eller langt under huden min. Jeg vet ikke. Men det var mørkt i alle fall. Og jeg sa til meg selv, inni meg, om og om igjen, at jeg håper at mandagen snart er over. At hammern blir løftet og mørket blir banket ned, og at jeg er hjemme hos lilleøster igjen. Sammen. Sammen alle sammen. Lillesøster, jeg, mamma og pappa. Men så står jeg der, i garderoben bare, og tviholder på leken min som jeg har lurt med meg i lomma, og jeg lukker øynene og gråter og tenker på om jeg noen gang vil bli varm igjen, eller om jeg fra nå av og for alltid vil være kald i blodet og kald i hjerte. Og så tisser jeg på meg, nedover låret, gjennom sokken og på gulvet av gummi, og hun var ikke der, hun jeg skulle sitte på fanget til, hele dagen skulle jeg jo sitte der, men hun var ikke der, og sånn sto jeg for alltid føltes det som, selv om jeg så en voksen, men hun så ikke meg, selv om hun så på meg. For bare de som ropte, så hun, og jeg ropte ingenting, for jeg hadde ingenting jeg skulle rope.

«Du står i en passelig våt dam» pekte en gutt og sa. Jeg vet det sa jeg, eller jeg sa det ikke, men jeg nikket det, og så hverken sa jeg eller nikket jeg noe mer, før mamma, sånn helt ut av det blå, sto der rett foran ansiktet mitt.

Da hadde jeg allerede sett på barn, og jeg hadde sett på matpakka, og jeg hadde tegna litt og tisset på meg flere ganger, men jeg husket ingenting, ikke når mamma plutselig kom, for da ble det ikke blått, det ble svart, og jeg ble våtere nedover kinnene enn jeg allerede var på buksa og sokkene mine og jeg visste ikke hva annet jeg skulle gjøre enn å smile, så jeg smilte, nesten like mye som mamma. Og det føltes bedre, det gjorde det, og på vei hjem kjøpte vi is og jeg sa til mamma at jeg hadde lært noe i dag, men jeg sa ikke hva, jeg bare sa det, at jeg hadde lært, og det jeg hadde lært var at i barnehagen så tisser man ikke i do sånn som hjemme, men nedover låret, gjennom sokken og på gulvet. Og så tenkte jeg, ok, greit for meg, da vet jeg det.


/ Legg gjerne igjen en kommentar eller trykk Liker på facebooksiden min, så blir det lettere for deg å følge med på nye innlegg 🙂