Første dag i barnehagen

For bare de som ropte, så hun, og jeg ropte ingenting, for jeg hadde ingenting jeg skulle rope. 

Før dagen i dag hadde jeg allerede vært i barnehagen to dager på innveiing sammen med pappa den ene og mamma den andre. På slutten av andre gikk mamma på butikken, uten meg, og jeg var livredd inn til margen og tilbake. Men det gikk, sånn akkurat gikk det tror jeg, så vidt det var, men det var ikke langt unna heller, at jeg brøt sammen, fullstendig og for alltid.

Hele tiden satt jeg på fanget til hun nye voksne. Og da mener jeg hele tiden. På mandag kan Vera være her uten dere, sa hun, da mamma kom tilbake fra butikken. Og jeg tenkte, ok, og så tenkte jeg, hva, og så stivnet jeg til før jeg tenkte ok igjen, mens jeg sa til meg selv at jeg skal vel klare å sitte sånn på fanget på mandag også. Men jeg sa det ikke høyt, og ikke lavt engang, kun inni meg bare, under huden, og på en ikke overbevisende måte. Og så tenkte jeg, at jeg håper det er lenge til mandag.

Men det var ikke lenge til mandag.

Vi gikk til barnehagen, pappa og jeg. Pappa sang «til Kristiansund, foruten grunn». Jeg sang ikke. Men jeg sitret. Beina mine sitret. Helt fra den dagen jeg tok de i bruk har de gjort en grei jobb med å holde meg både stående og gående. Men ikke nå, ikke på vei til dit vi skulle, som i følge brekingen til pappa var Kristiansund, men det var ikke Kristiansund, det var barnehagen. Første dag i barnehagen. Og fordervende spent var jeg. Så spent at jeg nesten mistet motet. Men jeg mistet det aldri, jeg tviholdt, på motet og fatningen og tanken om at dette skulle bli en bra dag, en dag med bål og fang og tursekk på ryggen med kald kakao og steiner i lomma. Og tusen nye venner. Med voksne som holdt i barnehender.

Jeg følte meg forberedt, det sto ikke på det. Pappa har pratet om det, mamma har pratet om det og jeg har definitivt pratet om det. Alle lekene, alle barna og de voksne. Trehjulssyklene, matpakka, sandkassa og hele dette vidunderlige lekeuniverset som nå lå for mine røtter. Jeg visste at vi skulle dra til det digre huset for å tegne, synge og klatre i stativet. Jeg visste at noe var i emning, at dagen i dag skulle bli annerledes. Jeg visste til og med at pappa skulle gå etter en liten stund, ikke bare til postkassa eller på butikken, men at han skulle gå på ordentlig, at han skulle dra på jobb. Inni byen. Og at jeg skulle bli igjen. Alene. Alene sammen med de andre.

Jeg visste alt dette. Jeg visste hva som ble sagt. Jeg vet mye rart, jeg. Men hva hjelper det vel å vite, når jeg ikke aner hva det betyr??

Etter første gang mamma leste historien om mannen i månen til meg, så har jeg tenkt mye på det å sitte helt alene for meg selv. Han sitter jo bare der oppe, med hammern i hånda og venter på at dagen skal bli ferdig så han kan slå natten ned. Månemannen er ganske lei seg, har jeg tenkt. For han har ingen rundt seg, bortsett fra stjernene, men de er jo stjerner, og de liker ikke måner, tror jeg. Han har ingen mamma eller pappa, eller bestemor eller bestefar. Hvorfor lurer jeg litt på, kanskje de er blitt steiner alle sammen. Men når mamma leser den historien til meg klarer jeg ikke la være å tenke på at jeg skulle vært der i månen sammen med ham. På besøk i det minste, eller på bursdagen hans i alle fall. Så hadde han ikke behøvd å vært så alene. Da kunne han hatt det varmt inni seg, heller enn kaldt, i hjerte og i blodet sitt. For det er is på månen, det er jeg sikker på. Iskaldt. Og ensomt.

Og det var sånn jeg følte det. I første dag i barnehagen. Som mannen i månen. Langt, langt borte var jeg da pappa plutselig sa ha det og gikk. Langt borte fra meg selv, eller langt under huden min. Jeg vet ikke. Men det var mørkt i alle fall. Og jeg sa til meg selv, inni meg, om og om igjen, at jeg håper at mandagen snart er over. At hammern blir løftet og mørket blir banket ned, og at jeg er hjemme hos lilleøster igjen. Sammen. Sammen alle sammen. Lillesøster, jeg, mamma og pappa. Men så står jeg der, i garderoben bare, og tviholder på leken min som jeg har lurt med meg i lomma, og jeg lukker øynene og gråter og tenker på om jeg noen gang vil bli varm igjen, eller om jeg fra nå av og for alltid vil være kald i blodet og kald i hjerte. Og så tisser jeg på meg, nedover låret, gjennom sokken og på gulvet av gummi, og hun var ikke der, hun jeg skulle sitte på fanget til, hele dagen skulle jeg jo sitte der, men hun var ikke der, og sånn sto jeg for alltid føltes det som, selv om jeg så en voksen, men hun så ikke meg, selv om hun så på meg. For bare de som ropte, så hun, og jeg ropte ingenting, for jeg hadde ingenting jeg skulle rope.

«Du står i en passelig våt dam» pekte en gutt og sa. Jeg vet det sa jeg, eller jeg sa det ikke, men jeg nikket det, og så hverken sa jeg eller nikket jeg noe mer, før mamma, sånn helt ut av det blå, sto der rett foran ansiktet mitt.

Da hadde jeg allerede sett på barn, og jeg hadde sett på matpakka, og jeg hadde tegna litt og tisset på meg flere ganger, men jeg husket ingenting, ikke når mamma plutselig kom, for da ble det ikke blått, det ble svart, og jeg ble våtere nedover kinnene enn jeg allerede var på buksa og sokkene mine og jeg visste ikke hva annet jeg skulle gjøre enn å smile, så jeg smilte, nesten like mye som mamma. Og det føltes bedre, det gjorde det, og på vei hjem kjøpte vi is og jeg sa til mamma at jeg hadde lært noe i dag, men jeg sa ikke hva, jeg bare sa det, at jeg hadde lært, og det jeg hadde lært var at i barnehagen så tisser man ikke i do sånn som hjemme, men nedover låret, gjennom sokken og på gulvet. Og så tenkte jeg, ok, greit for meg, da vet jeg det.


/ Legg gjerne igjen en kommentar eller trykk Liker på facebooksiden min, så blir det lettere for deg å følge med på nye innlegg 🙂

Reklamer

One thought on “Første dag i barnehagen

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s