Høstmorgen

Ja. Idag er det hustre.

Under pleddet er det varmt og tidlig. Jeg er trøtt og det er stille. Bare jeg og Ipad-en med knust skjerm og smokk selv om jeg snart er fire og får skår i fingern. Kakao hadde vært godt. Med krem og lilla sugerør. Eller blått.

         Ja, i dag elsker jeg blått.

Ute er det kaldt, grått og vått. Små dråper drypper fra karmen over vinduet med dugg. Det kan jeg se, for det har blitt lysere nå. Pappa kommer luskende opp trappa, eller er det katta? nei, det er pappa. Sitter du her du da, sier han, selv om jeg har gjemt meg med hodet nedi puta. Jeg svarer ikke, for det kan jo være han ikke har sett meg, at han bare later som at han har det, for å lure meg, men jeg er ikke lettlurt, så det er best jeg venter litt, for å se om han spør igjen. Men han spør ikke igjen, han bare slenger seg ned ved siden av meg og han er vel for trøtt, tenker jeg, han også, og så tar jeg hodet mitt opp fra puta, uten å si noe, bare later som at jeg ikke hørte han, og som at jeg heller ikke gjemte meg, men at jeg bare satt sånn likevel, av andre årsaker, av naturlige årsaker kanskje, som vondt i nakken eller i bekkenet fordi jeg om mulig har en lillesøster i magen jeg også.

 Pappa reiser seg opp igjen, i ganske sakte tempo vil jeg si, kanskje har han løsningen han også, for da går det ikke fort, men likevel, han kommer seg opp og fram, til kjøkkenet, til maskina som bråker, og tilbake igjen.

         Så sitter vi bare sånn, pappa og jeg.

 Plutselig trekker han ekstra mye luft inn og nedover mot magen sin så den blåser seg opp som en ballong og sier: I dag er det «hustre», Vera. Hva er «hustre» sier jeg. Det er høst, sier pappa, og så drikker han endelig de to slurkene av kaffen sin. En liten først, så en litt større. Og da er det tomt allerede.

Så setter han seg opp, fra nesten liggende til nesten sittende, strekker den rare voksenhalsen sin i været, ikke som en giraff, men som en skilpadde, og ser ut av vinduet mens han sier:

         Ja. Idag er det hustre.

 Så tar han igjen etter den bitte lille kaffekoppen sin og slurker i vei som om den likevel ikke skulle være tom, men det er den, og så sier han ennå en ting, nemlig «typisk høst», og jeg tenker, okei, og så sier jeg, med lysende øyne og hendene mine plutselig rett til værs,

 at i dag vil jeg

 på stranda.

HøstTekst

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s