Pinner

For det er jo ikke mulig å tenke rasjonelt i et knekt øyeblikk.

Ser man det. Der ligger det en. Rett der borte. Perfekt er den, til det bruk jeg nå skal bruke den til. Fiskestang, kanskje. Eller en bue, til en pil og bue. Den har jo en liten bøy. Men ikke stor nok, muligens. Den må bøyes litt til. Bare litt.

         Sånn.

         Nei, sånn.

Nei, steike. Knekt. Én pinne som har blitt til to. En tidligere langstrakt fiskestang, perfekt i både form og fasong, som nå har halvvert seg, men samtidig formert seg.

         Bra?

Tja. For så vidt. En overraskende, men likevel gledelig hendelse. På sett eller vis har jeg nå anskaffet meg pil OG en bue, eller en fisk OG en stang. Rimelig positivt, i så måte.

Men på en annen måte, som da ikke er i så måte, men mer som på en så som så måte, så er jo dette bare umåtelig dumt og vil rett som det er føre til en total og endelig kortslutning med full klikk og hyling og vræling over tapt barndom og en todelt pinne. På den måten, nemlig, på den andre måten, på den eneste måten som har røtter i virkeligheten, så snakker vi om en absolutt og fullstendig tilt.

            For det er jo ikke mulig, å tenke rasjonelt, i et knekt øyeblikk.

Bak meg har pappa satt opp farta. Som en kalv i halv galopp løper han ropende «Vera!Vera!» mot meg som om jeg ikke kan mitt eget navn, bare fordi den todelte pinnen jeg har i hånda lå på andre siden av veien sikkert, og at det plutselig og nettopp kom rallende en bil sånn ganske så rett etter at jeg hadde kryssa over.

Og da vet jeg, at situasjonen nå er sånn, at jeg innen særdeles kort tid kan forvente meg en pappa med et godt tak i armen min, eller rundt hele skulderpartiet kanskje, klar for å raute et improvisert vers, men med noen kjente strofer, om hvor farlig livet på denne klodeballen kan være. Refrenget vil handle om hvor lite voksen jeg er og avslutningsvis vil han gnåle fra seg det evinnelige og tilbakevendende spørsmålet om det virkelig er sånn at jeg bare er ett år gammel.

         Pappa er ikke god på alder.

Dessuten er tiraden meningløs. For jeg er ikke der. Ikke på første rad, ikke på andre rad og i hvert fall ikke på tiraden. Jeg sitter på bakerste rad, jeg. På bunnlinja. Og hvem kan vel kjefte på en bunnløs 3-åring? Hvem kan vel tvinge frem tårer på en tårebelagt prinsesse? Nei, pokka nødt er han nå, til å omsorgsfullt løfte meg opp i armene sine for å trøste meg, lenge og vel, over det tragiske, nye inntruffne:

         En knekt pinne i en forgylt barnehånd.

PinnerTekst

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s