Når skoa sitter i gjørma

Og da tenker jeg igjen, at det kanskje er nå jeg skal gråte.

Det var ikke vått, egentlig, for veien var brei og skogen lys. Men det kan jo skje, når man går nye veier, at den blir smalere og smalere og enda smalere enn det òg, helt til den absolutt ikke er noe brei og lys lenger, men bare mørk og smal. Mamma kan ikke huske at det har regnet, sier hun, og det sier pappa óg. Men vått er det, og etter en stund sier pappa at her var det vått, og videre at, jo, det må ha regnet i natt. Mamma sier at her går det ikke å trille vogn. Pappa mener at her går det å trille vogn. Men her gikk det ikke å trille vogn, og nå ligger lillesøster og sover i en stor runding av gjørme. Du skulle hatt støvler, Vera, sier mamma, ikke til meg, men til pappa. Ja, du skulle hatt støvler, Vera, sier pappa, ikke til mamma, men til meg. Og så begynner han å synge, som får å glemme at veien har blitt til sti og at tørt har blitt til vått. Eller bare for å irritere mamma.

«Du skulle hatt støvler for stien er våt  / og bjelka som strekker over bekken / er ustø og skjør som en barkebåt  / med kjølen i barkesprekken.» Det er Skogsmusa som styrer barkeskuta, Vera. «Skogsmusa styrer med nebb og med klør / det er skogsmusa som er barkens sjåfør.»

Pappa synger mens han løper nå, over og rundt og på siden av gjørma. Bort til lysningen bare, roper han, for å se at det er tørrere der. Men det er ikke tørrere der. Og da tenker jeg at nå er det rett og slett bare vått, over alt og på siden og under og over, og at det er sånn den har blitt nå, skogsturen. Forvandlet fra tørr til våt.

På tide å løpe, tenker jeg. På tide å løpe så fort de rosa skoene mine klarer. Og så gjør jeg det, mens jeg ser opp og bort og opp igjen, bare for å snuble i en rotfylling så jeg får brune knær og våte klær og, jøss, der er det en blåbær!

På tide å gråte, tenker jeg. Men så gjør jeg ikke det, kanskje på grunn av blåbæra. Jeg gjør heller som pappa. Jeg begynner å synge: «Jeg skulle hatt støvel fra topp til tå / en støvel med sekk og lue på.»

Og mens mamma roper at jeg blir våt og at hun er våt og at dekkene på vogna er møkkete, så roper pappa at det er vått der han er óg, men at det muligens er tørrere enda lenger bort, ved en ny lysning han kan skimte, ganske så sikkert, litt borti høgget. Og da tenker jeg igjen, at det kanskje er nå jeg skal gråte. At det så absolutt hadde passet seg å gråte nå. Men så gjør jeg ikke det, ikke denne gangen heller. For det jeg gjør, er å reise meg opp og legge på sprang, over gjørme og sand og mose og vann, for å se om det kan stemme, det pappa sa, at han virkelig har sett et tørrlagt land.

«Løp rundt gjørma!» gauler begge to. «Du ødelegger dine rosa sko!» 

Og jaggu så skal de gamle få rett, for rett etter stuper jeg over en bekk, og lander med beina så skoa blir full, av dritt og av lort fra et gjørmehull.

 Og da tenker jeg at nå, så skulle det vel passe seg

og gråte.

Og så gjør jeg det. 

Fra buken og opp.


/ Legg gjerne igjen en kommentar eller trykk Liker på facebooksiden min, så blir det lettere for deg å følge med på nye innlegg 🙂

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s