Bestefar er en stein

bilde

Steiner liker seg i samla flokk, og det skjønner jeg godt.

Røyken kommer med pusten. Det er så avgjort et drag i luften. Med nøtter på bakken og pinner i hånda og vann som blir til is og til vann igjen. Sølepyttene har slutta å søle, nå. Og veden blir grilla i peisen. Mamma veiver puta frem og tilbake under brannvarsleren og pappa gnir en kubbe mot hodet. For hvordan var det med den luka igjen, skulle den være opp eller igjen?

Vinduet må i hvert fall opp så ny luft kan komme seg inn. Om høsten, nemlig, skal alt som er ute, inn. Eplene, trillebåra, hageslangen og bilen for eksempel, som allerede er oppskrapa, fordi pappa skrapa rim og jeg skrapa lakk. Takk, sa pappa, tre ganger mens han dunka hodet i garasjeveggen. Jo da, fine striper, tenkte jeg, og så dunka jeg hodet i veggen jeg óg.

Mamma mener at om bilen bare hadde stått der den burde stått, så hadde ripene vært unngått. Men om bilen skal få plass må garasjen ryddes.

Pappa og jeg setter oss på saken.

Men så rydder vi ikke bort, som vi burde. Ikke rydder vi unna heller. Vi rydder frem, så mye rask at vi må nok rydde på nytt, sier pappa, enda en gang, til neste år kanskje, til våren muligens, eller kanskje bare vente til sommeren.

Så får ikke bilen plass likevel, da. Ikke denne vinteren heller. Med rim på ruta og riper i lakken blir den stående utenfor, i lukta av brune blad og brent ved, og det blir ikke varmere med det første sier mamma, så da skal ikke garasjen ryddes til våren likevel, men til uka. Senest.

«Knapt med tid» sier pappa. Så lener han rompa si ned mot stubben ved postkassa akkurat i det farmor kommer i bilen sin trillende i ganske sakte fart mens hun sveiver ned vinduet i ganske sakte fart det óg, og sier:

«Knepp igjen jakka di, bane mitt, du frys jo ihjæl.»

«Jeg fryser ikke», fnyser pappa.

«Feit og sta som far din», sier farmor. Og så gråter hun min gode gud mens hun tørker snørr med et tørkle fra lomma.

Så knepper han igjen, likevel, da, pappa.

Farmor er opptatt av knapper. Hun teller på knappene og det har hun gjort siden bestefar ble en stein. Det er derfor hun gråter også. Ikke fordi pappa er sta og feit, men fordi bestefar er død. Han mista hodet, tror jeg. Eller så spiste han for mange fluortabletter. Jeg vet ikke. Det er mange måter å bli steinet på.

Dessuten har de flere navn, steinene. Er de store og står på et jorde heter de bestefar, er de små der jeg skal gå, heter de grus. Det er pappa som sier at steiner kan hete singel også, som tante Sissel heter etter at hun ble alene fordi hun også mista hodet da onkel Tor reiste med dansebåten sammen med en helt ny tante, tante Berit. Men det skjønner jeg ikke, for singel og grus og bestefar er aldri alene. De er alltid sammen. Med tente lys og brune blomster som graves fram på jordet hver julaften, eller strødd utover isen om høsten.

Det er tungt å bære, sier farmor, og det er jeg enig i. Spesielt siden jeg må stappe jakka full. Hadde steinen likt seg alene ville det holdt med én i hver lomme. Men den vil jo ikke være alene. Den vil være sammen.

 Steiner liker seg i samla flokk, og det skjønner jeg godt.

 For det gjør jeg óg.

Blogglisten hits

Advertisements

6 thoughts on “Bestefar er en stein

  1. Tilbaketråkk: Zakopane | Veras Univers

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s