Snegle med skrift

Når spurte du sist hvordan jeg har det inni meg?

 

 

Et dikt .

 

 

Kjære snegle. Hvorfor går du i ring

Skjønner du virkelig

ingenting

 

Du sier

at du ser

og beviser at du vet

 

men gjemmer deg

bak

 

Det er du som er den voksne,

for fanken

 

Det er du som må tørre

 

å lure på.

livbøye

#Ta ansvar!

Hilsen Vera på tre, snart fire år ♥

Pssst: Farmor (alle kan jo ikke være like poetisk begavet) mener dette innlegget trenger en forklaring. Så da har jeg ikke annet valg enn å tolke mitt eget poetiske verk: Jeg synes voksne (snegla) ofte kan gå i ring, med mye prat, uten at noen tar ansvar, sånn på ordentlig. Ansvar for hva? Ansvar for at alle..  har det bra.

Ok, farmor?

 

Blogglisten hits

Er det virkelig mulig?

Les også denne om bestefar på et jorde: Bestefar er en stein Og denne om et annerledesbarn i barnehagen: Et smil for mye?

Jeg elsker fest – med pølse, ketchup, is og flatpakka sjokalodekake drukna i enorme mengder strøssel. Og vet du hva?  Dette fortjener akkurat det. En fest! For på grunn av du voksne i barnehagen som er så genuint opptatt av jobben din, og ikke minst fordi det er så mange av dere foreldre der ute som synes barnehageansatte fortjener litt ekstra oppmerksomhet, så har bloggen min – Veras Univers- tatt trikken til himmels!

Løft begge henda i været folkens..

..ta Mikkes Klubbhus` vrikke dans..

..og si hei til..

NORGES TREDJE STØRSTE BLOGG!  blogglisten

Og hadde pappa bare fått montert opp den tellinga i tide så ville jeg ligget der og vaket sammen med den snåle puppen. Ja, hun som noen av dere voksne mener er Norges mektigste mediekvinne. HA! SophieElise du lissom! Med den genuine interessen dere barnehageansatte, førskolelærere, besteforeldre, mamma og pappaer viser for oss barn er det ikke lenge før jeg, Vera på 3 snart 4 år, tar vrikkedansen helt til toppen av tindene.

Det hadde vært noe folkens! Men jeg klarer det ikke alene. Vi må gjøre det sammen!

Så.. tusen takk til du som har lest, likt og ikke minst delt denne teksten Ordene mine har jo absolutt null verdi uten deg. Jeg håper du vil følge meg videre også, så kan vi sammen sørge for at bevisstheten rundt barns tanker, følelser og opplevelser blir satt mer i fokus i det offentlige rom (jada, dørgende kjedelig setning, men det offentlige rom er jo et ganske allright rom det også, bare ikke helt på høyde med hopperom og lekerom -eller soverom, som er pappas favoritt. Visste du forresten at rom kan drikkes? Farfar påstår det, men den går jeg selvfølgelig ikke på. Så dum er jeg ikke).

Vi barn har sterke meninger. Vi har kraftige stemmer, og vitterlig er vi da også Norges eneste fremtid, uansett hva du ellers skulle mene om oss.

Så det er bare å høre etter.

Klem fra meg, Vera på 3, snart 4 år  🙂

Les også denne om bestefar som står på et jorde: Bestefar er en stein
Og denne om et annerledesbarn i barnehagen: Et smil for mye?

Om du vil følge meg registrerer du deg på bloggen, eller du kan trykke «Liker» øverst på facebooksiden min 🙂 

Blogglisten hits

Til Barnehagepedagogen!

skobarn

Kjære du voksne i barnehagen!

Den spåen skal jeg sove med i natt.

Plutselig kom jeg til å tenke på at du kanskje ikke vet det. Det som jeg vet. Det som romsterer i kroppen min hver eneste dag og gjør at jeg blir varm selv når jeg er kald.

Jeg har visst det lenge, jeg. Faktisk helt siden den gangen da mamma og pappa forlot meg for første gang. Du vet, den gangen jeg ikke hadde noe særlig høy i hatten. Men du tok meg i hånda og sa at jeg hadde fine blomster på kjolen min. Det hjalp. Fortsatt kan jeg gråte litt om morgenen når mamma går. Sånn er det bare. Og det er ikke så farlig. Du og jeg vet at det går over med det samme de har gått. Strengt tatt vet vel du alt om hvordan jeg har det i barnehagen.

Men, det jeg kom til å tenke på at du kanskje ikke vet, er hvor stor plass du har inni kroppen min. Kanskje vet du ikke hvordan jeg hver dag etter barnehagen pakker deg ned i sekken min og bærer deg med meg hjem. Eller hvordan jeg kan kle deg på meg som en parkdress i vinterkulda så du holder rundt meg du også, selv etter at jeg har forlatt barnehagen. Med det samme jeg kommer inn vrenger jeg deg av meg så du kan sveve rundt i huset vårt du også. Mamma, pappa, lillesøster, katten min, du og jeg. Sammen alle sammen. Ærlig sagt vet jeg ikke om du bor i barnehagen eller om du kanskje skulle ha ditt eget hus du også. Men det jeg vet, er at om kvelden, mellom barnehagen og leggetid, så er du her hjemme sammen med meg.

Du er med når jeg går på do og tørker meg akkurat slik du har lært meg det. Du er med når jeg vasker hendene på den måten som bare vi i barnehagen kan. Og du er der når jeg faller i trappa og pappa trøster meg på feil måte. Under middagen snakker mamma om lillesøster og jobben. Pappa snakker om bilen og seg selv. Jeg?

Jeg snakker om deg.

Om hvordan vi sammen gikk på ski idag, helt til toppen av bakken. Hvordan du løftet meg opp når jeg datt, selv om vi jo egentlig skulle trene på å komme oss opp selv. Hvordan man lager engler i snøen og hvordan magiske lykter kan lages av is. Alt dette som vi gjorde i dag. Men så er det ikke det jeg forteller, likevel. Det er ikke det jeg forteller mamma og pappa. Det forblir en hemmelighet mellom meg og deg. For det eneste jeg sier høyt er at jeg frøs så mye på fingrene mine at du tok meg med inn. Da ble jeg så glad! Og den spåen du lagde til meg mens vi ventet på at jeg skulle få varmen i meg…..

Den spåen skal jeg sove med i natt.

Det slår meg at vi har ganske mange hemmeligheter, jeg og du. Riktig nok snakker jeg på inn og utpust, spesielt om barnehagen, men det forandrer ikke det faktum at jeg holder det meste inni meg. Hvorfor vet jeg ikke. Kanskje fordi det er litt vanskelig for meg å sette ord på alt jeg og du gjør sammen. Eller fordi jeg har litt vanskelig for å skille dagene fra hverandre. Det får uansett bare være. At vi to har noen hemmeligheter får mamma og pappa bare leve med. Jeg vet at du vet og du vet at jeg vet. Hvordan du dag etter dag hjelper meg inn i leken til Maja og Stine for eksempel, fordi du ser, at jeg ikke helt klarer det, sånn helt av meg selv. Jo da, jeg sier til mamma at jeg lekte med Stine og Maja. Men ikke mer enn det. Resten forblir mellom oss.

Så, du voksne i barnehagen… Det var egentlig bare det jeg ville si. Sånn i tilfellet du ikke visste. At når mamma snakker om jobben, og pappa snakker om bilen, så snakker jeg om deg.

Fordi du alltid er der.

Fordi du gjør meg trygg.

Men mest av alt fordi jeg er så glad i deg 


Trykk veldig gjerne Liker på facebooksiden min, så blir det lettere for deg å følge med på nye innlegg. Selvfølgelig kan du også dele uforskammet med vennene dine -Vera

 

Les også: Bestefar er en stein

Les også: Første dag i barnehagen

 

Blogglisten hits

Foreldre & Barn

Kjære, fine leser  …av norges største blogg (skrevet av ei tre år gammel jente). Det har vært stille fra meg ett par dager nå, og det er høyst besynderlig. Det skal sies at mye av tiden min har gått med til suppeservering, teselskap og diverse mer eller mindre nødvendige Doktor McStuffins-operasjoner av  hele kosedyrbeholdningen min, men likevel er ikke det hovedårsaken til inaktiviteten her på bloggen. Jeg har nemlig en aldri så liten verdensnyhet og dele med dere. Ja, det må det jo være. For tenk at jeg, Vera på kun tre, snart fire år, har fått meg en spalte i Norges største foreldremagasin!

I mars, april og mai vil det være min tekst alle dere stakkars småbarnspappaene rundt om i landet blir sittende å smugulpe av, bare fordi mobilen ble glemt på stua og at Foreldre&Barn er eneste lesestoff innafor halvannen meters radius fra doskåla. Ja, det var da som fanken. Men det kunne jo vært verre. Jeg er rimelig sikker på at det ikke kommer noen treningtips fra meg hvor mamma stønner seg opp og ned fra knestående med en hylende lilleøster på ryggen, eller noen forfriskende «ferie»tips fra en militærleir på Gran Canaria. Ei heller planlegger jeg å demonstrere hvordan man bruker den nye solcelledrevne fruktpressa til å tvinge frem noen økologiske vitaminer fra en stakkarslig, umoden avokado.

Så hvor ille kan det bli? Vi får se. Temaet i mars er soving, og jeg aner ikke hvorfor mamma og pappa kjøpte ny seng til meg, for sover i den gjør jeg i hvert fall ikke.

Uansett, de siste dagene har det vært en stor økning med folk som har tittet innom bloggen min, og det setter jeg veldig pris på!

Ses snart,

Vera

Et smil for mye?

tohanskercopy

Les også: Bestefar er en stein
Les også: Til de voksne i barnehagen

 

-Pappa?

-Ja?

-Even smiler med øynene.

-Hvem?

-Even. I barnehagen. Han smiler med øynene.

-Ja. Det har du rett i.

-Hvorfor gjør han det?

-Even er en glad gutt, vet du.

-Men han gjør det hele tiden, pappa. Ikke bare når han er glad, men når han er sinna og lei seg også!

-Smiler han med øynene da óg?

-Ja!

-Det tror jeg sannelig du har har rett i, jenta mi. Even smiler med øynene hele tiden!

-Hvorfor?

-Fordi han er en glad gutt, sa jeg.

-Ingen er glad hele tiden, pappa.

-Det er sant. Men Even er en spesiell liten krabat, vet du. Han er litt annerledes.

-Spiser han ikke ostesmørbrød med ketchup?

-Jo.

-Og han liker å leke Pippi?

-Ja.

-Og han ELSKER å spise PØLSER!?!

-Det skal være sikkert.

-Da er det jo ikke sant da, pappa, det du sier. At Even er annerledes.

Han er jo akkurat lik som meg!

-Kan du å smile med øynene da, jenta mi?

– Nei… Men jeg skal lære meg det, pappa.

Jeg skal lære det av Even.

 

 Del gjerne 


Trykk veldig gjerne Liker på facebooksiden min, så blir det lettere for deg å følge med på nye innlegg. Selvfølgelig kan du også dele uforskammet med vennene dine 🙂
-Vera

Les også:

https://verasunivers.wordpress.com/2015/12/23/bestefar-er-en-stein/

https://verasunivers.wordpress.com/2016/01/06/jeg-vil-ikke-at-du-skal-ga-pappa/

7B5A97FF-10CE-445A-B3FD1C51207C03C7-902463A2-68C0-4BBC-BD9900F746D91204

Blogglisten hits

Vår på Aker Brygge

IS

«De må da fryse»

Med lue og skjerf og skjørt og slips går de for det meste, forbi trikken og båten med rosa reker. Noen løper også, fordi de skal rekke noe sikkert, men jeg skal ikke rekke noe, bortsett fra isen min, som deiser i bakken. Fullstendig krise, selvfølgelig, mens de jager forbi, de med slips og hår. Damene slår ring rundt seg selv og hverandre for å prate om den kommende sommeren. I korte skjørt står de, og de må da fryse fnyser mamma, og det tenker jeg óg, at nå er det kaldt. Pappa tar henda i været og veiver, og klør seg på tissen som han pleier. Så bøyer han seg ned og skraper isen min sammen som han skraper kakesmuler fra magen og sier mens han ser på skjørtene og mamma, om igjen og om hverandre, at «Ja, korte skjørt, ja. De må da fryse.» 


Gleder meg til våren merker jeg…selv om kulde er gøy det óg. Legg gjerne igjen en kommentar eller trykk liker på facebooksiden min om du har lyst til det. Og del gjerne med andre. Da blir jeg glad ! ♥ Vera

5 trassituasjoner – og hvordan du løser dem // punkt 1

Foreldre i trassalderen kan by på store utfordinger. Her kommer den første av fem situasjoner jeg vedder smokkebeholdningen min på at du kommer opp i lenge før du fyller fire år.

plumbo«DU MÅ SMAKE PÅ!»

Hvem av oss har vel ikke fått servert dette mantraet over middagsbordet. Av en eller annen grunn later det til å være fordervende viktig at vi barna skal måtte smake på absolutt ALT av matvarer som har forvillet seg i hus. Hvorfor aner jeg virkelig ikke. Hva er det som haster så innmari?

Skal maten tas ut av produksjon?

«Du elsket jo grønnsaker når du var to, Vera. Det var det beste du visste!» Okei,  mulig det, men nå er jeg tre. Og om grønnsaker var det beste jeg visste… da har jeg jo smakt på det da?

Voksne er virkelig noen rare skapninger. Men selv om dette dessverre er en klassiker, så finnes det selvfølgelig måter å vri seg unna på. Først og fremst må du være prinsippfast. Ikke smak. Blir det et helvetes leven kan du til nøds stikke tunga borti brokkolien, men ikke strekk deg lenger enn det. Kommer du i skade for å svelge en bit kan du fort bli beskyldt for at dette er noe du liker, og det er du ikke tjent med. Da risikerer du at halve buketten er dandert på tallerkenen din allerede  ved inngangen til neste måltid.

Om maset likevel skulle vedvare (noe det selvfølgelig gjør) må du ty til sterkere skyts. Følgende opplegg vil kreve litt innsats, men så er også virknigen deretter;

Spør pappaen din om dere kan dra på fisketur. Uansett hva slags type pappaen din er – feit og urban eller bleik med turban – så vil han aldri svare nei på et slikt spørsmål. Muligens vil han prøve, men innerst inne vet han at akkurat denne éne fisketuren vil redde deg fra alle mulige slags usunne holdninger i fremtiden. Aldri i verden om du kommer til å spille TV-spill som fjortenåring eller få barn som sytten, om han og du, sammen, slenger ett snøre ut i fjorden. Men, sørg for at mammaen din hører at du spør.

Da blir det raskere fisketur.

Når dere kommer hjem er pappaen din så fornøyd med sin egen pappagjerning at han ikke vil ense deg de neste 3 månedene. Mammaen din er det litt verre med, men om du venter til hun er i gang med brødbakingen (ha-ha, i gang med å spille CandyCrush mener jeg) så skulle det gå fint. Det du må gjøre er å lure en fisk ut av Kiwi-posen som pappaen din slengte fra seg ved inngangsdøren, og putte den i en bøtte med vann. Deretter leter du frem en flaske som du kanskje ikke har sett før, men som er rød og hvit og som helt sikkert er forsøkt gjemt godt unna en eller annen plass inne på badet, i garasjen eller i boden. Korken kan være litt kinkig å få opp, men om du presser den hardt ned samtidig som du skrur skulle det gå i orden. For all del ikke spør noen voksne om hjelp. Tøm rubbel og bit av det hvite pulveret ned i bøtta sammen med vannet og fisken. Litt søl blir det, men unngå (for) store mengder pulver i munnen. La fisken ligge i bøtta så lenge som mulig før du gir den ett raskt oppkok ved hjelp av litt varmtvann fra springen. Helt til slutt lar du fisken hvile en knapp barnetime på baderomsflisene. Gjem den gjerne litt unna, for eksempel under haugen av skitne håndklær.

Sånn.

Du har nå laget din første Lutefisk. Gratulerer. Server den med noen levende poteter og knusktørre lefser som du helt sikkert finner en plass innerst i kjøkkenskapet.

Og til slutt:

Unødvendig skulle det vel være å si

at selv om de voksne ikke blir blid

er det ingen som fra bordet kan gå

…..før absolutt alt er smakt litt på!  🙂


Følg med videre for trassituasjon // del 2

Inn til hjerte og tilbake igjen

vindu

For hva annet kan det bety?

Jeg prøver å ikke tenke på det, men så klarer jeg ikke å la være heller. Spesielt om kvelden roter det seg rundt i kroppen min, nedover og gjennom halsen, magen, knærne mine og helt ut til tærne, på en sånn innmari måte at jeg får lyst til å rope at jeg er tørst, at jeg må på do, eller at jeg bare må si noe, fordi det er noe jeg bare må si. Men så kan jeg ikke gjøre det, fordi jeg allerede har gjort det, og fordi de sier at nå er det nok, at det snart er midt på natten og at jeg har det med å sove.

Men jeg har det ikke med å sove. Jeg har det ikke med å sove fordi jeg bare ligger der, i mørket fra veggen og lyset fra gangen, og tenker på det som pappa sier at bare mamma har. Det aller siste. Og jeg tror det må være «ha det». At hun en dag sier «ha det» og går, uten aldri å komme tilbake igjen. Tenker jeg på det når jeg ligger alene i sengen blir jeg så redd at jeg likevel roper at jeg må på do, selv om jeg akkurat har vært der.

Men det er ikke min feil at jeg er redd inn til hjerte og tilbake igjen. Redd for at mamma til slutt skal si, det som pappa mener at bare mamma har. Og at hun da vil bli borte for alltid. 

For hva annet kan det bety,

at det er mamma som har…

det siste ordet? 

Blogglisten hits

Tid for oppsummering!

Kjære du som har vært inne å lest på bloggen min: Tusen, tusen takk! Og til deg som har trykket «liker» eller kommentert på facebooksiden min: Takk!!

En god del av dere har også delt teksten min med andre, og du må følge med nå:

Jeg elsker kinderegg. Jeg elsker lillesøster. Jeg elsker å grave med fingrene mine etter mark i jorda. Jeg elsker nøtter. Jeg elsker Sanna-sol (nei, dette er dessverre ikke et sponset innlegg). Og jeg elsker deg! Jeg elsker deg herfra og til månen og tilbake igjen! At du bruker av tiden din til å lese og dele teksten min – en tid som du heller kunne brukt til å krangle med mannen(damen) din eller støvsugd under senga- betyr mye for meg. For det er ikke bare bare å skrive disse tekstene. Det tar litt tid, det også.

Men jeg har bestemt meg.

Jeg har bestemt meg for at dette skal bli en viktig blogg. En alvorlig og morsom blogg. Mest morsom, kanskje. For livet er jo mest morsomt, er det ikke? Jeg synes det. En lek. Selv om det er himmel eller helvete dagen lang. Enorme gleder og bunnløse sorger fra morgen til kveld. Sånn er det. Men jeg er ikke bipolar, tror jeg. Det er vel helst bare det at jeg er et barn.

Og jeg store drømmer. I natt drømte jeg at jeg plutselig var inne i en såpeboble, for eksempel. Og i går drømte jeg om en frosk med hanekam som kom gjennom taket for å gjøre krav på ballerinakjolen min. Det var IKKE gøy. Men det var jo ikke det jeg skulle si. For det jeg mener å si er at jeg har store drømmer for denne bloggen, som skal bli en del av et litt større Univers.

Etter hvert vil det komme en bok også, basert på bloggen. Det har jeg bestemt meg for. Og når jeg har bestemt meg for noe så blir det sånn. Det har jeg fra pappa. Synd han ikke bestemmer seg for ting litt oftere. «Til de Voksne» skal boka hete. Det blir spennende. Jeg skal holde deg oppdatert her med alt arbeide rundt den. Forlagskontrakt(Forlagene kommer vel løpende med den ene kontakten bedre enn den andre, kan jeg se for meg), avslag, sjalusi, redaktørstrykninger, omslag og gudene vet alt. Forbered deg på både oppturer og nedturer, sier jeg bare. Men dette er en hemmelighet. Du er den første jeg forteller det til. For jeg trenger at du er med meg. Jeg trenger at du leser, følger med og deler uhemmet med andre du tror vil ha glede av å lese. Det er du som gir meg lyst til å bruke nesten all den tiden jeg har til overs (etter barnehage og enorme mengder med lek) for å skape dette lille universet vårt.

Apropos hemmelighet så har jeg en til. En nyhet som er veldig bra for bloggen og dens mulighet til å vokse seg stor. Men den hemmeligheten kan jeg ikke røpe heelt ennå selv om jeg holder på å sprekke. 

Til slutt vil jeg bare si det at dette med blogging og sosiale medier er helt nytt for meg. Facebook, Twitter, Instagram, Snapchat… jeg blir svimmel. Men jeg lover å lære meg det etter hvert. Det kan jo du også gjøre om du ikke kan det allerede…

Så..veien blir til mens jeg skriver den. Jeg skal gjøre mitt beste, også håper jeg du tåler at det blir litt prøving og feiling.

 Tross alt så er jeg jo bare tre, snart fire år.

 Vera


Og tall kan faktisk prate, for her er tallenes tale:

Skjermbilde 2016-01-11 kl. 12.49.08.png

Vi har nå pasert over 200 Liker på facebooksiden, der noen av dere også har begynt å kommentere og diskutere! Bra! Og over 200 følgere synes jeg er veldig, veldig bra på bare de to-tre første ukene! Som du kan se så føyk også besøkene her på selve bloggen rett til værs i forrige uke 🙂 så selv om dette bare er den spede starten, så går det definitivt den rette veien. Og det takket være deg ♥♥

Livet kan være kort

Det får hun tåle, farmor.

Snart har jeg bursdag. Ikke i dag, men i overimorgen eller til vårparten. Da blir jeg fire. Og bare så det er sagt; å planlegge en bursdag er mye jobb. Faktisk så mye jobb at jeg blir en matte bare av tanken. Men noen må gjøre den jobben også, som pappa sier når mamma vasker gulv.

Det som tar hattesøvnen fra meg er dilemmaet rundt påkledningen. Hvilken kjole skal jeg ha på meg? Den røde fra farmor fra torget i tyrkia??

Ja.

Hundre prosent sikker.

…men det var i går.

For i dag tidlig da jeg tok på meg den lilla Frost-trusa mi som jeg fikk til jul og som er så ufattelig fin, så spotta jeg samtidig den blå Torneroseskjolen som mamma har gjemt unna, det er jeg sikker på, fordi den er så kort sier hun, fra da jeg var to, men det hefter ikke meg, den er jo ikke for kort, den er akkurat passe, som alt annet. Den skal bli bursdagsskjolen min, tenkte jeg da. Selvføgelig! Tornerosekjolen! Og slettes ikke den røde fra farmor fra torget i Tyrkia.

Det får hun tåle, farmor.

Om hun faktisk gjør det er en annen sak. Tåler det, altså. Sist jeg var innom henne for å stirre på kjøkkenskapet sa hun at livet kan være kort. Men at hennes liv ikke er det. At det er langt. At det drar ut. Og så sa hun noe om at hun før var en drue men at hun nå er en rosin. Jeg vet ikke. Mamma sier at farmor ikke er ved sine fulle fem eller seks. Men jeg synes nå at farmor har litt rett også, i at livet kan være kort. Og da tenker jeg ikke på et hvilket som helst kort, men kort og godt det fineste kortet som finnes. Tiril i barnehagen fikk et sånn og det vil jeg ha óg. Bursdagskort med bilde av to store kaniner og én små. De to store skal ha lang, hvit pels og en pakke foran seg med lilla farge og lyseblått bånd, den lille kaninen skal ha en liten pakke under den ene foten pyntet med rosa bånd og en lysegrønn sløyfe som glitrer av gull og gråstein. Rett over kaninene skal det stå et stort glinsende tall av tre. For det står alltid tallet 3 på bursdagskort.

«Det kortet unner jeg deg » sier farmor. «Men det blir ikke fra meg. Jeg holder ikke til bursdagen din. Sånn er det.»

Jeg vet ikke hvorfor farmor skal holde bursdagen min og i hvert fall ikke hvordan livet dras ut. Men det jeg vet, og det vet jeg godt, er at jeg aldri noen sinne, vil la meg lure, til å tro på, at en drue kan bli til en rosin.

IMG_1703


// Jeg blir veldig glad om du legger igjen en kommentar eller trykker Liker på facebooksiden min! Da blir det også lettere for deg å følge med på nye innlegg 🙂