Jeg vil ikke at du skal gå, pappa

Jeg er ikke trygt plantet, jeg.

Vi går hånd i hånd, pappa og jeg, og møter deg først i døra. Du sier hei og fortsetter med ditt, selv om jeg datt og nesten trengte plaster. Vi tar av jakke, sko og skjerf, og leter opp matboksen fra sekken, en grønn med krokodiller. Den skal i kjøleskapet, alltid, og vi legger den i andre hylle på toppen av en lilla, fortsatt hånd i hånd, pappa og jeg. Voksen nummer to er ved vasken ved kjøleskapet på kjøkkenet og du sier hei Vera du også, selv om du spiser mat og drikker kaffe og deler røde epler i flere biter. Men jeg sier ikke hei tilbake, selv om jeg vil, og prøver også egentlig, for det kommer ingen lyd, og jeg stiller meg heller bak lårene og klamrer meg fast og sier som jeg har sagt hele veien fra bilen og inn til kjøkkenet, at jeg vil ikke at du skal gå, pappa.

Jeg må jo gå vet du Vera, sier pappa, som alltid. Som alltid må jeg gå vet du, Vera. Jeg vil ikke at du skal gå sier jeg, som jeg alltid sier, fordi jeg alltid føler det sånn og fordi jeg alltid er så kald under huden og hver forbaskade gang er redd for å være alene blant alle. Og det er ikke fordi jeg ikke er venn med noen eller ikke liker noen eller ikke vil leke med noen eller er redd for alle, for jeg liker mange og vil leke med en del og er absolutt ikke redd heller, etter en stund, men jeg er redd nå, når pappa skal gå. Mange av de andre barna bare løper har jeg sett, inn på et rom, eller på et annet eller et tredje rom, de bare løper rundt og er glade og gærne og roper ha det til pappaen sin med ryggen til mens de kryper over og under bordet og rundt omkring som om det ikke gjorde noe at pappaen deres akkurat sa ha det og gikk.

Og det er sånn det skal være, tror jeg.

Det er sånn det er meningen at jeg også skal være. Som de andre. Som en flaksende dompap. En kvitrende Vera på stående fotfeste og trygt plantet i meg selv.

Men jeg er ikke trygt plantet, jeg.

Til deg med eplebitene og kaffen i hånda: Jeg er ikke trygt plantet! Til deg ved døra i garderoben: jeg er ikke trygt plantet!

For etter at dere begge, nummer en og nummer to og nummer tre og nummer fire også for den sakens skyld, har sagt hei Vera og forsvunnet inn i et møte eller i dere selv eller i et eple eller i hverandre, så står bare pappa der og gjentar at han må gå og jeg gjentar at jeg ikke vil han skal gå og slik står vi hver morgen, og jeg skjønner ikke hvorfor ingen av dere bare kan ta meg i hånda og holde meg sånn som pappa, eller i det minste bare gjøre noe annet enn å bare snakke til meg med ord. Og det tror jeg ikke pappa skjønner heller, for han står der jo bare han også, gitt opp over dere og oppgitt over meg og han vet ikke hva han skal gjøre fordi han ikke aner hva han skal gjøre, men det han vet er at jeg ikke er trygt plantet i meg selv og derfor løfter han meg opp og planter meg i fanget til deg, nummer tre, som ikke heter nummer tre, men Bjørg.

Så går han, pappa. Etter nok en morgen.

Og selv om jeg hadde lovt meg selv å ikke gjøre det, så gjør jeg det litt, likevel.

 Av og til utenpå,

 men for det meste bare inni.


/ Legg gjerne igjen en kommentar eller trykk Liker på facebooksiden min, så blir det også lettere for deg å følge med på nye innlegg 🙂
Blogglisten hits

Reklamer

3 thoughts on “Jeg vil ikke at du skal gå, pappa

  1. Kjære lille Vera. Nå fikk jeg lyst å gi nummer 1, 2, 3, og hele tellerekka, en real skjennepreken. Så skulle de pent fått lov å be deg om unnskyldning. For sånn skal man ikke ta i mot barna, når de kommer til barnehagen.
    I de barnehager jeg har jobbet, har vi møtt barna i garderoben og sagt god morgen, til barnet og den som kommer med barnet. Personlig så har jeg veldig positiv erfaring med å sette meg ned, ved siden av den lille vennen som kommer til barnehagen. For det er en liten venn, og en vennlig mottagelse skal du få, for det er du verdt 🙂 Når jeg da har fått tatt godt imot deg, å du føler deg klar til å «erobre en ny dag i barnehagen» – Da kan jeg snakke med mamma/pappa , eller bestefar, om det er han som leverer deg 🙂 Det viktigste for meg, når du lille venn, kommer til vår barnehage, er at du først føler deg velkommen, og trygg på at vi er her for deg. For det er du som skal være sammen med oss, hele dagen. Den som leverer deg om morgenen, slipper jo unna alle våre underlige påfunn og sprøe ideer. – De drar jo på sin jobb de. 🙂

    Liker

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s