Et svar til Inger-Lise Køltzow

høstbilde.jpg

Pedagog Inger-Lise Køltzow har vondt i ryggen sin!

Hvorfor snudde du deg ikke bare og brukte stemmen din?

Hei Inger-Lise. Så flink du er til å skrive ( Inger-Lises tekst). Jeg er Vera, ei tre, snart fire år gammel jente. Jeg har nå sittet i mitt eget flysete i to år snart. Ja, ikke hele tiden, da. Men hver gang jeg har flydd. Du skriver om en slitsom flytur hvor et barn har sparket i stolryggen din. Ja, kanskje har det skjedd på flere flyturer også?  Enig i at det er irriterende. Etter at jeg fikk sitte i mitt eget sete har det skjedd meg to ganger. Det gjorde ikke vondt, men var slitsomt nok til at jeg fortalte pappa at noen sparket meg i stolryggen. « Sånn er det på fly», sa pappa. «Det er trangt om plassen». Jeg skjønte ikke hva «trangt om plassen» betydde, og jeg skjønte i hvert fall ikke hvorfor han bak meg fikk lov til å sparke når jeg ikke fikk.

Du skriver, Inger-Lise, at du etter en halvtime prøvde å si ifra ved å kaste deg bakover i sete ditt, samt å sende blikk til foreldrene. Hvor gammel var du, sa du? Hvorfor snudde du deg ikke bare og brukte stemmen din?

Det gjorde jeg, nemlig(for det har jeg lært meg). Ikke etter en halvtime, men etter bare en liten stund, så jeg slapp å lure så lenge på hvorfor jeg ble sparket. Det var en gutt som satt bak meg. Han skulle begynne på skolen snart, det kunne han fortelle meg. Han het Mats, og han spurte hva jeg het. «Vera», sa jeg. «Jeg kjenner noen som heter Vera», sa han. «Jeg også», sa jeg. «Hvem da?», spurte han. «Meg selv, nemlig», sa jeg. Så sa jeg til ham at han sparket bak i ryggen min. «Jeg vet det», sa han. «Kan du slutte med det», spurte jeg. «Ok», sa han.

Dette vet du selvfølgelig fra før, Inger-Lise, siden du både er firebarnsmor og pedagog. Men det er nemlig sånn, at barn som til vanlig har en trygg, morsom, inkluderende og omsorgsfull hverdag, har en tendens til å lytte når ukjente snakker til dem. Barn som er trygge på seg selv kan være litt opportunistiske mot egne foreldre, men lytte til fremmede. Når en annen voksen enn mamma og pappa gir meg tilsnakk for eksempel, da kan jeg bli så brydd at jeg begynner å gråte. Så du kan jo prøve det neste gang. Ikke få meg til å gråte, forhåpentligvis, men du kan prøve å snakke. Helst på en hyggelig måte, og for din skyld litt før det har vedvart i en halvtime, kanskje, så slipper du å bli så irritert at du må skrive inn til Aftenposten.

Det er vel litt bedre, og mer pedagogisk, å ta en prat, heller enn å kaste seg tilbake i sete for å understreke ditt poeng.. er det vel ikke?

Hilsen Vera på tre, snart fire år

PS: Da jeg var enda mindre og fortsatt satt på fanget til mamma eller pappa, da ble det litt ekstra trangt når den voksne foran meg tok setet sitt helt bak. Spesielt når jeg skulle ammes, ble det litt vanskelig. Mamma og pappa får seg jo aldri til å lene sin seterygg bakover om det skulle sitte noen bak oss. Og det selv om jeg maser… Forstå det den som kan.  Det er jo lov, så hvorfor ikke…… ?

PS ps: Jeg skulle egentlig skrive en tekst om voksne som sniker i køen i dag, men det får bli en annen gang.


Del i vei med vennene dine! Og registrer deg gjerne her på bloggen eller trykk liker øverst på facebooksiden min

Blogglisten hits

Advertisements

12 thoughts on “Et svar til Inger-Lise Køltzow

  1. Du, ingen skylder deg noen ting fordi du har greid og presse ut en unge, Se hva hun skriver om i artikkelen en gang til i stedet for å være så defansiv, sånn foreldre som DEG er en del av problemet.

    Lik

  2. Takk Vera, for at du deler din historie med den voksne pedagogen(håper hun leser den) og oss andre voksne. Det er jo helt åpenbart at stundom vet ikke vi voksne heller hvordan vi skal oppføre oss, så da er det supert at du på snart 4 kan fortelle oss det.

    Likt av 1 person

  3. Pedagogen formidler st fri barneoppdragelse ikke er bra, og det er foreldrenes oppgave å regulere og grensesette dine barn – ikke medpassasjerer.

    Lik

  4. Å sende stygge/ strenge blikk til både barn og voksne er da mye verre (og vanskeligere å forstå ) enn å si «hei du, det gjør vondt når du sparker i setet mitt, jeg blir glad hvis du holder opp med det!»?

    Min mamma kjeftet på store barn som lekte på bybaneskinnene, da ble jeg litt flau, men litt stolt etterpå når de hørte på henne og sa unnskyld.

    Hvis voksne ser på meg med et strengt blikk får jeg vondt i magen og vil gjemme meg, for jeg skjønner ikke hvorfor jeg, som gjør mitt beste, plutselig føler meg så dum og trist.

    Hvis en voksen sier «nei» til meg og forteller hvorfor, så skjønner jeg, og jeg merker at jeg også er et menneske. Jeg blir sett, på ekte. Noen ganger glemmer jeg regler, og noen ganger er jeg trøtt, har ikke spist eller trenger litt kos. Da er det ekstra godt at noen sier ordentlig til meg hva de vil.

    Skjønner du hva andre mener om de bare sender deg et stygt blikk, kanskje?

    Hilsen Line, 3 år

    Likt av 1 person

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s