SLÅ MEG IKKE I MORGEN

kaia.jpg

SLÅ MEG IKKE I MORGEN

Men i dag, pappa, så kan du bare slå. Én dag til, det klarer jeg. Det vet du at jeg gjør. For deg og for lillesøster. Og du vet at ingen vil oppdage det. At ingen bryr seg om merkene mine, eller lurer på hvorfor jeg alltid er så stille. Så bare gjør det du, pappa. Løft dukka mi i været og bare gjør det. Eller brannbilen. Over ryggen, kanskje, hvor du liker det best, og hvor det helt klart gjør som vondest.

Hver gang jeg tisser på meg blir jeg redd

Idag trodde jeg faktisk at du kanskje ikke ville oppdage det, siden jeg gjemte posen nederst i sekken min. Men så fortalte Bjørg det til deg da du henta meg, at jeg hadde et uhell da vi lekte ute. «Uff da, Vera», sa du. «Idag igjen?»

Og da tenkte jeg, inni meg, at jeg ikke ville hjem. At jeg fra da av og for alltid bare ville være i barnehagen. Hos Bjørg, Tiril, lekene og vennene mine, og de morsomme kyllingene i vinduet. Men så var det ikke bare inni meg jeg tenkte det heller, det var utenpå også, høyt, så høyt at jeg sa det tror jeg, for Bjørg svarte at jeg måtte jo hjem. «Det er da fint å være hjemme», sa hun. «Vi ses jo i morgen. Da er det siste dag før påskeferien.»

Og jeg vet jo det, pappa, at jeg må bli med hjem. Selvfølgelig må jeg det. Hver dag må jeg det. Og jeg vet at det er min feil at ting er som de er. Jeg vet at du elsker meg, pappa, og at jeg ikke gir deg noe valg. Det er min skyld at jeg har vått tøy gjemt nederst i sekken.

Jeg vet det.

Så bare gjør det du. Igjen og igjen. Til jeg blir stille, kanskje, slik du pleier. Gjør det til jeg ikke gråter mer, du. For jeg skal klare det. Èn dag til skal jeg klare det. Men ikke mer, vel, pappa. Ikke mer.

Så slå meg ikke i morgen.

For i morgen, pappa, da vet jeg ikke. Da vet jeg ikke om jeg kan love deg lenger, at jeg vil slutte å gråte. I barnehagen vil de kanskje lure på hvorfor jeg gråter sånn, jeg som til vanlig bare er stille. Og hva skal jeg svare da, pappa? Skal jeg svare slik du har bedt meg, at jeg bare vil hjem? Men jeg vil jo ikke hjem jeg, pappa. Jeg vil aldri mer hjem! Kanskje kommer jeg ikke bare til å gråte heller, forresten. Kanskje kommer jeg til å hyle, lugge, rive, kaste og sparke også. Som sist gang jeg prøvde å fortelle. Bare enda hardere og enda høyere denne gangen. Til mormor, til dama i butikken og til de voksne i barnehagen. Og da kan jeg ikke love deg, pappa, at det er ingen som hører mer. Da kan jeg ikke love deg, at det er ingen som ser.

Så slå meg ikke i morgen.

For gjør du det, så vet jeg ikke lenger. Da vet jeg ikke om jeg vil klare å huske, hvorfor du gjør som du gjør. At du egentlig ikke vil, men at du likevel må fordi jeg tisser sånn på meg, fordi jeg ikke spiser opp maten min, eller bare fordi du er så glad i meg. Jeg har sagt det, pappa, at jeg vet det er min skyld. At alt er min feil. Men i morgen, så kan jeg ikke love deg, at jeg blir stille.

Og det gjør meg redd. Livredd inn til hjerte og tilbake igjen. Hver gang jeg tisser på meg blir jeg redd, pappa. For at politiet skal komme å ta meg. Bort fra deg, mamma, pus og lillesøster. Og det vil jeg ikke, pappa. Det vet du. Jeg vil ikke ødelegge familien min. Dessuten må jeg jo være her for å passe på lillesøster, ikke sant? Så hun spiser opp maten sin og ikke tisser seg ut. Det skal jeg gjøre for deg, pappa. Så slipper du å å løfte dukken over henne. Du elsker jo henne óg. Det vet jeg. Det er jo hennes fortjeneste at jeg ikke hylte i barnehagen i går, og det er på grunn av henne jeg skal være stille i dag.

Men i morgen, pappa, så vet jeg ikke lenger. I morgen kan jeg ikke love deg, at jeg ikke kaster noe i veggen, river noe i fillebiter eller bare lugger noen, skikkelig, skikkelig hardt, i håp om at noen skal se. I håp om at noen voksne skal tørre å lure på.

Så slå meg ikke i morgen, pappa.

Vær så snill.

La dukken min ligge i morgen.


Del gjerne..  Og registrer deg her på bloggen eller trykk liker øverst på facebooksiden min for lettere å følge med på nye innlegg.

Hilsen Vera på tre, snart fire, år 

Blogglisten hits

Advertisements

7 thoughts on “SLÅ MEG IKKE I MORGEN

  1. Det du skriver, gjør vondt å lese. Sannheten er noen ganger vond. Det er vondt å vite at det finnes barn i Norge, som opplever at mamma, eller pappa slår. Å det må være enda vondere når man blir eldre, å oppdage at noen visste om det men ikke gjorde noe.
    Det er vår, unnskyld nordnorsken, forbannede plikt å stå opp for barn som utsettes for overgrep. Vi skal IKKE sitte på gjerdet å vente, og tro at det sikkert er noen andre som tar affære. NEI NEI NEI. Ungene kan ikke velge skjebnen sin. Så TA ANSVAR, og tenk på barna.

    Lik

  2. Jeg var 7 år da jeg bevisst tenkte at jeg kunne ta mitt eget liv. Når jeg ikke orket mer, så var min livstrøst at jeg kunne ta livet- imorgen, hvis jeg var like lei meg etter en natt søvn. Den tanken reddet meg igjennom resten av barndommen, ungdomstiden og tidlig voksenliv. Inntil jeg oppsøkte profesjonell hjelp til å bearbeide alt jeg var blitt utsatt for.

    Lik

  3. Huff. Dette er trist å lese. Mamma slo også.. Jeg trodde alle viste, men at det skulle være sånn.. Helt til nå i voksen alder hvor jeg innså at verken onkler eller tanter visste noen ting..

    Lik

    1. Ja, for hvordan skal barn vite, når voksne har problemer med å snakke om temaet? Lettere å skrive kronikk om kjønn eller boligpriser i aftenposten, enn å snakke med barn (eller andre voksne) om de vanskelige tingene. Voksne skal dessuten være så sikker i sin sak før de bryter inn i andres sfærer. Fint voksne imellom, kanskje, men ikke når det kommer til mishandling av barn. Tusen takk for at du kommenterte, Anonym ❤

      Lik

  4. Fikk tårer i øynene jeg.
    Min far slo, mens han ropte , slutt å skrike. Han slo lillebror da sengen var våt, han slo når han var full. Mamma slo når hun var full.
    Når jeg ble voksen sa en tante av mamma: jeg så dere hadde det trasig . Fyfan sa jeg da…. Det var vondt. Trodde ingen så.

    Lik

    1. Trist å lese Piapus.. Jeg tror dessverre det er mange som har det sånn. Og det aller, aller verste er jo når andre voksne ser, eller tror de ser, uten å gjøre noe. Når alt kommer til alt er nok de fleste voksne mer opptatt av å beskytte seg selv, heller enn barna. «Dette har ikke med meg å gjøre» kan voksne tenke -«Og det kan jo være jeg tar feil», «Jeg skal ikke blande meg..». Også blir alt opp til de små barna.. som blir slått av de de elsker, og som de vil beskytte.

      Takk for at du leste og kommenterte Piapus!

      Lik

      1. Sterkt å lese! Til ettertanke. Ble svimmel da jeg leste.Hadde ingen foreldre som slo. Men far slo i bordet og kjeftet,jeg tisset på meg en gang pga det..

        Lik

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s