Pålegg om pålegg

knekkekjeks

Pippi, du liksom!

Fremtidsutsiktene mine er labre. Det er ikke til å komme unna. På magisk(!) vis har jeg faktisk runda meter`n nå, men det blir med det. Ikke en centiliter til skal jeg øke. Alle i barnehagen skal vokse fra meg – det er helt sikkert.  Håret til bestevenninna mi blir snart dobbelt så langt som mitt, og lillesøster.. hun blir vel snart storesøster min.

Hvorfor?

Fordi jeg ikke vil ha pålegg.

Og det er jo ikke måte på hvor mye jeg skal stagnere bare fordi den kalkunpølsa ikke liker seg på brødskiva mi. Det fins jo virkelig ingen grenser for hvor lita, hårlaus og humørløs jeg vil bli på grunn av den forbaskade makrellen som ikke vil ned i magen min.

For pålegg må vi ha. Å dud i himmel, ja! Posteien må inn og ned i denne kroppen raskere enn fort om ikke neglene mine skal vokse innover. Og blir ikke den skiva mi fortært med kaviar på toppen vil musklene mine svinne henn og drømmen om å bli Pippi falle i grusen.

«Pippi, du liksom» sier pappa.

«Blir vel mer som Albert Åberg».

IMG_1444

God søndgasfrokost – Hilsen meg 🙂

// min favoritt: knekkebrød med Ritz-kjeks. Hva liker du best?


Del i vei med vennene dine! Og registrer deg gjerne her på bloggen eller trykk liker øverst på facebooksiden min

Blogglisten hits

Advertisements

Et svar til Inger-Lise Køltzow

høstbilde.jpg

Pedagog Inger-Lise Køltzow har vondt i ryggen sin!

Hvorfor snudde du deg ikke bare og brukte stemmen din?

Hei Inger-Lise. Så flink du er til å skrive ( Inger-Lises tekst). Jeg er Vera, ei tre, snart fire år gammel jente. Jeg har nå sittet i mitt eget flysete i to år snart. Ja, ikke hele tiden, da. Men hver gang jeg har flydd. Du skriver om en slitsom flytur hvor et barn har sparket i stolryggen din. Ja, kanskje har det skjedd på flere flyturer også?  Enig i at det er irriterende. Etter at jeg fikk sitte i mitt eget sete har det skjedd meg to ganger. Det gjorde ikke vondt, men var slitsomt nok til at jeg fortalte pappa at noen sparket meg i stolryggen. « Sånn er det på fly», sa pappa. «Det er trangt om plassen». Jeg skjønte ikke hva «trangt om plassen» betydde, og jeg skjønte i hvert fall ikke hvorfor han bak meg fikk lov til å sparke når jeg ikke fikk.

Du skriver, Inger-Lise, at du etter en halvtime prøvde å si ifra ved å kaste deg bakover i sete ditt, samt å sende blikk til foreldrene. Hvor gammel var du, sa du? Hvorfor snudde du deg ikke bare og brukte stemmen din?

Det gjorde jeg, nemlig(for det har jeg lært meg). Ikke etter en halvtime, men etter bare en liten stund, så jeg slapp å lure så lenge på hvorfor jeg ble sparket. Det var en gutt som satt bak meg. Han skulle begynne på skolen snart, det kunne han fortelle meg. Han het Mats, og han spurte hva jeg het. «Vera», sa jeg. «Jeg kjenner noen som heter Vera», sa han. «Jeg også», sa jeg. «Hvem da?», spurte han. «Meg selv, nemlig», sa jeg. Så sa jeg til ham at han sparket bak i ryggen min. «Jeg vet det», sa han. «Kan du slutte med det», spurte jeg. «Ok», sa han.

Dette vet du selvfølgelig fra før, Inger-Lise, siden du både er firebarnsmor og pedagog. Men det er nemlig sånn, at barn som til vanlig har en trygg, morsom, inkluderende og omsorgsfull hverdag, har en tendens til å lytte når ukjente snakker til dem. Barn som er trygge på seg selv kan være litt opportunistiske mot egne foreldre, men lytte til fremmede. Når en annen voksen enn mamma og pappa gir meg tilsnakk for eksempel, da kan jeg bli så brydd at jeg begynner å gråte. Så du kan jo prøve det neste gang. Ikke få meg til å gråte, forhåpentligvis, men du kan prøve å snakke. Helst på en hyggelig måte, og for din skyld litt før det har vedvart i en halvtime, kanskje, så slipper du å bli så irritert at du må skrive inn til Aftenposten.

Det er vel litt bedre, og mer pedagogisk, å ta en prat, heller enn å kaste seg tilbake i sete for å understreke ditt poeng.. er det vel ikke?

Hilsen Vera på tre, snart fire år

PS: Da jeg var enda mindre og fortsatt satt på fanget til mamma eller pappa, da ble det litt ekstra trangt når den voksne foran meg tok setet sitt helt bak. Spesielt når jeg skulle ammes, ble det litt vanskelig. Mamma og pappa får seg jo aldri til å lene sin seterygg bakover om det skulle sitte noen bak oss. Og det selv om jeg maser… Forstå det den som kan.  Det er jo lov, så hvorfor ikke…… ?

PS ps: Jeg skulle egentlig skrive en tekst om voksne som sniker i køen i dag, men det får bli en annen gang.


Del i vei med vennene dine! Og registrer deg gjerne her på bloggen eller trykk liker øverst på facebooksiden min

Blogglisten hits

Det beste i livet er gratis

endertekst.jpg

 Eller stå i kø, hele dagen.

Fra morgen til kveld er det mye som skal skje. Museumstur -og tur på kafé. Det er tidlig opp og sent i seng, for vi må jo rekke bort, og vi må jo rekke hjem. Jeg liker jeg, at det er mye som hender. Men det beste jeg vet..

er å mate ender.

I Sommarland i Bø kan jeg skli på magen. Eller stå der i kø, hele dagen. Og spikret i programmet er Lilleputthammer  -selv om jeg trives best oppi søledammer.  Jo, jeg blir med på turn, for jeg står gjerne på hender. Men det beste jeg vet…

er å mate ender.

Tusenfryd, det er stas, for jeg elsker karuseller. Og det er ikke slik, at det bare er mas, selv om jeg sier at kanskje jeg heller; idag vil gå ut for å se hva som skjer, bare lete meg opp noen venner, som kanskje blir med på det beste jeg vet…

nemlig å mate ender.

Jeg foretrekker ofte, at noe skal skje. Jeg elsker litt fart -det er ikke det. Men hvorfor skal det mases om at alt koster penger…

Når det beste i verden,

er å mate ender 


Del i vei med vennene dine! Og registrer deg gjerne her på bloggen eller trykk liker øverst på facebooksiden min  Hilsen Vera, på tre, snart fire år.

Blogglisten hits

#ender #hverdag #barn #penger #tisdklemma #hårklemma #ferie #Lilleputthammer

Kokko i nøtta

Nøtter4

Den både kommer og går den, tiden, akkurat som katta.

En brun og rund nøtt. Og glatt, men ikke over alt, ikke på enden, ikke der hvor den klamrer seg fast til treet før den endelig og plutselig slipper taket og faller som et trappetroll over de røde bladene og helt ned til jordkloden hvor den gjemmer seg, så godt det lar seg gjøre, i det våte og gule gresset som pappa likevel burde klipt, en aller siste gang før vinteren. Nei, på enden er ikke nøtten glatt. Der er den litt ruglete, litt prikkete kanskje, eller jeg vet ikke, bare litt mer annerledes, enn resten. For resten er glatt. Speilglatt og deilig å ta på som en rund liten stein som har blitt glattere og glattere av havet, visst nok, og sjøen og bølgene og tiden som har kommet og gått. For den både kommer og går den, tiden, akkurat som katta.

Men der steiner bare er steiner, uansett hvor glatte de måtte være, så er nøtten noe mer. Noe mer enn bare det glatte lag. For tenk at jeg, Vera på 3, bare kan løfte en stein, ikke en liten og rund, men en stor og tung, opp og i høyde med kneet mitt cirka, for så bare å slippe den, rett ned, på tåa mi kanskje, men på nøtta helst, så den knuses som et kinderegg i gulvet. For det har nøtten óg, noe inni. Men det er ikke en leke eller et byggesett, og det er absolutt ikke pappa heller, som farmor så hardpakket påstår.

Det er far´din i et nøtteskall, sier farmor.

Farmor er kokko i nøtta, sier mamma.

Er du nødt til å si det? spør pappa.

Nøtter er godt, tenker jeg.

Og så tar jeg meg en neve og knuser fem av de med en stein og putter resten nedi lomma mens jeg tygger og svelger og tenker at jeg alvorlig skulle mene at jeg elsker nøtter, og at det åpenbart og selvfølgelig hverken er kokko, pappa eller far´din som er inni, men bare farlig god kokkos.

Nøtter1


Del i vei med vennene dine! Og registrer deg gjerne her på bloggen eller trykk liker øverst på facebooksiden min Vera

Blogglisten hits

Til alle (småbarns)mødre!

fothjertetekst2

Kjære mamma! 

Det er en kjærlighet i asfalten! 

-Hva betyr det egentlig.. at det er et hjerte i isen?

-Å, det betyr nok at det er noen som er veldig, veldig glad i deg, det, jenta mi. Pappa, for eksempel. Kanskje er det et hjerte i asfalten fordi pappa er så glad i deg!

-Ja, kanskje det, mamma. Pappa elsker meg herfra og til månen og tilbake igjen. Men så er det bare det, at jeg kom til å tenke på, at om ikke du hadde vært her mamma..

…så hadde tåneglene mine blitt innmari lange!

Og hvordan tror du egentlig jeg hadde sett ut på håret mitt, om det ikke hadde vært for deg, mamma? Hvordan skulle jeg fått meg sånne fine fletter, om det ikke var du som flettet dem?

Jeg elsker å sparke fotball med pappa, det vet du, og noe av det fineste som finnes er når han og jeg vasser nede på stranda selv om det er midt på vinteren. Men jeg hadde jo frøset i hjel jeg, mamma, om det var pappa som kledde på meg. Ull ytterst og sokker som votter ville ikke holdt dukkene mine varme engang.

Hadde det ikke vært for deg, mamma, så ville ikke trusene blitt vasket, men vrengt. Og påskepynten ville hengt til jul og julepyntet stått fremme til påske. Om det i det hele tatt hadde blitt noe jul eller påske.

Jo da, mamma. Pappa gjør mye han også. Selvfølgelig. Det er ikke det. Men om du ikke hadde vært her, så hadde buksene mine stoppet langt over anklene og genseren blitt tredd på bak frem.

Og lillesøster stakkars.. ville ikke hun fått en innmari sår rumpe? «Litt kan vi jo vente med den bleia», sier pappa. «Bare til femmila er ferdig».

Sånt sier ikke du.

Fordi du vet, hva som skal til, for at familien skal ha det bra.

Der pappa elsker meg i all sin klomsete uvitenhet, kaster du kjærlighet over meg gjennom sånne små, nesten usynlige hendelser. Dag ut og dag inn. Vi er gode på å ønske oss vafler, pappa og jeg. Men hvordan den magiske røra blir til, det kan man jo saktens lure litt på.

Jeg er så fryktelig glad for at det er akkurat du som er mammaen min. Det betyr nemlig at du er meg og at jeg er deg. Og selv om solen vil gjøre alt den kan for å forvandle asfalthjerte mitt til vann, så elsker jeg at du – på tross av at vi har det travelt – setter deg ned, sånn midt på fortauet og i høyde med meg, bare for å se på min lille oppdagelse.

Et mammahjerte kan vel smelte det óg..

..men aldri i verden renne bort.


God morsdag fra alle oss små ♥ 


Del i vei med vennene dine! Og registrer deg gjerne her på bloggen eller trykk liker øverst på facebooksiden min Vera

Blogglisten hits

#morsdag #barn #hjerte #mamma #pappa #vafler #kjærlighet

Vil du være min valentine?

hjertehodet

Kjære Mini`en.

Jeg har lest om deg i bloggen til far´ din (Jeg gikk bare i boden en tur) . Han virker jo ikke helt i vater han pappaen din, men det kan jo umulig være (bare) din feil.

Uansett setter jeg ikke det som noe hinder for en mulig herlighetshistorie.

Kanskje er jeg litt gammel for deg. Men for alt jeg vet kan du være en av dem som liker litt eldre damer. Det er jo snart Valentine og jeg liker kjeks. Gjør du? Også liker jeg skalk med smør, gjerne fortært liggende opp ned på stuebordet mens jeg klager over at det er jo ikke det der -men noe annet- som jeg vil se på barnetv akkurat nå. Om du er som meg pusser du nesa med tannbørsta mens du tisser på badgulvet fordi bleia plutselig befinner seg på hodet (inspirert av en fars stadige skøyerstreker, selvfølgelig). Men på meg, Mini´en, så virker du ganske kul, selv på tvers og på tross av din far. Litt sånn over alle hauger er du, kanskje, men det er greit for meg, det, så lenge du også kan nyte en god Peppa Gris eller en rolig Prikk og Flekk fra sofakroken. Gjerne over et lunket glass med saft. Kan du det? Hadde du svart ja om jeg hadde kvinnet meg opp til å spørre om jeg og du skulle delt en kopp med saltstenger…. ?

Jo da, jeg er tre, snart fire år, mens du bare er to. Jeg vet det. Men trenger virkelig alder å være noen hindring?

Før jeg snakker meg helt bort så får jeg vel bare kaste meg ut i det…

Så, Mini´en….

Vil du være med meg å henge opp ned?

Vil du hoppe med meg i sølepytten?

Vil du…

Vil du…. være min Valentine?

Klem Vera 

Ps: Om du har noen andre, så håper jeg du sier det rett ut. Jeg er ikke noe glad i smør rundt grøten.

Det var her jeg leste om Mini´en:

Jeg gikk bare i boden en tur


 

Del i vei med vennene dine! Og registrer deg gjerne her på bloggen eller trykk liker øverst på facebooksiden min ♥Vera

Blogglisten hits

#Valentine #jeggikkbareibodenentur #blogg #barn #kjærlighet

Huskeleken

memory

Dette må jeg bare få ut av systemet.

Kjære lille bartepappa…

hvor vanskelig kan det egentlig være

å finne to

av samme sort?

Jeg er tre jeg, pappa.

Tre,

snart fire, år.

Likevel klarer jeg å finne,

gang på gang

etter gang,

et kort

som er på flekken

likt

et annet kort.

Skjerp deg din lurvesau.

Det er ikke gøy å spille

når du ikke klarer

ett eneste par.

Nesten så jeg skulle begynne å lure

på om du

lurer meg?

…at du driver et spill for maleriet?

Men så er det bare det

at jeg kan se

at du gjør ditt beste,

stakkars.

Og ditt beste

stakkars

det er ikke godt nok.

Jo da,

du klarer å snu det ene kortet

og til og med

det andre.

Det skal du ha.

Men er de ikke like

så faller du av.

Hva med å prøve

å huske

HVOR DE LIGGER!??

Et lite hjertebukk fra meg, bare. Men jeg mener… hvor vanskelig kan det være? Hvorfor er treåringer bedre enn trettiåringer i huskespill ( eller «Bildelotto» som mormor foretrekker å kalle det  ) ……??
Blogglisten

Del i vei med vennene dine! Og registrer deg gjerne her på bloggen eller trykk liker øverst på facebooksiden min ♥Vera hits

Den lyden…

marihøne

…nei, gjør du? klynker mamma.

Joda, jeg har vært her i tre, snart fire år nå. Men de merkelige lydene der, de har jeg aldri skjønt meg på.

Heldigvis kommer de ikke så ofte. Tre ganger har jeg hørt dem. Kanskje fire. Alle gangene oppe fra stua, og det passelig sent på godterikvelden.

Men nå er det ikke passelig sent på godterikvelden. Det er dagen etter. Søndag, og lysende morgen.

Likevel, der er den igjen…

Den lyden!

Fra kjøkkenet, kanskje? Er det jamrelyden fra kjøleskapet som mormor alltid jamrer seg over? Klynkete (kjøleskapet altså), som om det var en valp der inne…

Noe jeg er ganske sikker på at det er, forøvrig.

Men det er ikke valpen jeg hører nå. Ikke denne gangen. Lyden kommer fra den andre gangen. Soveromsgangen. Og hadde jeg ikke visst bedre kunne jeg veddet på at det var lyden fra en bøtte med sprell levende fisk jeg hørte, stående rett utenfor soveromsdøra mi. For den lyden er jo vitterlig ganske lik…?

Litt klaskete,

på et vis.

Men så gir det jo ingen mening med klaskende fisk, utenfor døra mi, en tidlig søndags morgen. Ikke engang i mitt tre, snart fire, år gamle løpske fantasihodet virker det veldig sannsynlig. Dessuten er det den klynkingen.

Og fisk..

de klynker da ikke.

Nei, det må være katta.  Har den satt seg fast i trappa, eller under senga til mamma og pappa? Er det der lyden kommer fra?

På tide å komme til bunns er det i alle fall. Til bunns av saken. På høy tid nær sagt, å fastslå en gang for alle og alle for en, hva slags lyd dette dreier seg om.

Jeg setter meg som vanlig på saken. Bort med dyna, opp av senga, bamsen under armen, traske over gulvet og banke på…

….eller nei, jeg bare durer på.

– KOMMER DU??? roper pappa.

– Nei, gjør du?? klynker mamma.

– Er det katta?

spør jeg.

Les også: Bestefar er en stein                                      Les også: Til de voksne i barnehagen

Registrer deg gjerne her på bloggen og/eller trykk Liker øverst på facebooksiden min♥Vera

Blogglisten hits

Gjør meg trygg, så skal jeg lære…

buss2tekst

Er jeg usikker på en voksen, så vokser jeg ikke.

Jeg elsker å lære. Selvfølgelig gjør jeg det. Jeg er jo tre, snart fire, år. Nye ord, rare tall og merkelige sanger. Ikke at det er så viktig for meg å kunne, men det er da innmari gøy å lære!

Kanskje er det derfor jeg elsker å være i barnehagen også. Der lærer jeg meg noe nytt omtrent som det skulle være hver eneste dag. Om tid og rom, kropp og bevegelse og form og farge. Men dette vet jeg ikke selv. Selvfølgelig gjør jeg ikke det. Jeg er jo bare tre, snart fire, år. At jeg bruker dagen til å øve meg, til å terpe, til å sanse og suge til meg, det aner jeg ingenting om.

Jeg bare leker, jeg.

Det er du som vet alt dette andre. Det er du som lar meg klippe og lime dagen lang, ikke bare fordi jeg har en voldsom innlevelse på akkurat det, men fordi du vet at jeg på den måten lærer meg om mønster og form. Kanskje er det derfor du lar meg stappe støvlene mine fulle av nøtter også, så jeg muligens skal kunne forstå en ting eller to om skogen og ernæring – eller tall, for den sakens skyld. Disse nøttene skal jo telles, ettertrykkelig og omgående, om og om igjen.

Det er så mye du har tenkt på som gjør at jeg bare kan flyte med. Som en slags flaskepost nesten, som ikke aner hvor den skal, men som alltid vil jakte en lun bukt eller en trygg havn. Et fang, kanskje, når det blåser som verst. For det som helt sikkert er sikkert, sånn helt i alle fall, er at jeg aldri vil lære meg noe som helst, om jeg ikke føler meg trygg.

Og trygg, det blir jeg ikke av meg selv.

Jeg blir trygg av at du er der, jeg. Bak meg når jeg snur meg og ved siden når jeg faller. For det gjør jeg jo, flere ganger om dagen. Ikke at jeg trenger å se deg hele tiden eller at det skulle være så farlig heller, om jeg av og til skulle gråte litt, sånn bare for meg selv. Men jeg må føle at du er der. Jeg må vite at du passer på meg.

Først da kan jeg vokse.

Først da kan jeg lære om rom og tall, tid og sted og slike viktige ting. Men helst vil jeg du skal lære meg noe annet. Noe som hverken kan måles, veies eller resultatføres. Noe som bare kan lagres. Og gjør du det – om du viser meg hva denne jenta på tre, snart fire år, har boende under huden sin – om du kan hjelpe meg å oppdage hvem jeg er – så vil du for alltid være der.

Men da må jeg bli trygg på deg først.

For er jeg usikker på en voksen, så vokser jeg ikke.

Les også: Bestefar er en stein                                      Les også: Til de voksne i barnehagen

Del med vennene dine om du vil ♥ Og registrer deg gjerne her på bloggen eller trykk liker øverst på facebooksiden min for å lettere følge med på nye innlegg..

Hilsen Vera på tre, snart fire år

Blogglisten hits

Snegle med skrift

Når spurte du sist hvordan jeg har det inni meg?

 

 

Et dikt .

 

 

Kjære snegle. Hvorfor går du i ring

Skjønner du virkelig

ingenting

 

Du sier

at du ser

og beviser at du vet

 

men gjemmer deg

bak

 

Det er du som er den voksne,

for fanken

 

Det er du som må tørre

 

å lure på.

livbøye

#Ta ansvar!

Hilsen Vera på tre, snart fire år ♥

Pssst: Farmor (alle kan jo ikke være like poetisk begavet) mener dette innlegget trenger en forklaring. Så da har jeg ikke annet valg enn å tolke mitt eget poetiske verk: Jeg synes voksne (snegla) ofte kan gå i ring, med mye prat, uten at noen tar ansvar, sånn på ordentlig. Ansvar for hva? Ansvar for at alle..  har det bra.

Ok, farmor?

 

Blogglisten hits